«I 1982, da vi organiserte en retrospektiv festival om algerisk film i Amiens, følte vi allerede at det meste var over. Landets filmproduksjon hadde lagt sine beste år bak seg.» Jean-Pierre Garcia, leder for Filmfestivalen i Amiens og spesialist på film fra det afrikanske kontinentet, ser ikke særlig optimistisk på fremtiden. Enkelte algeriske filmer har riktignok sett dagens lys i det siste takket være Algerie-året (2003) i Frankrike. De mest kjente verkene i algerisk film ble imidlertid som kjent til innenfor rammen av Statsfilmen, som oftest til ære for revolusjonen. Men det virker som om den tragiske situasjonen landet har opplevd de siste 15 årene, har ført til at maktapparatet ikke lenger har noen ambisjoner på filmkunstens vegne, ettersom de ulike offentlige institusjonene gradvis har forsvunnet.
De fleste filmskaperne er blitt tvunget i eksil, og er nå avhengige av godviljen til vestlige støttekommisjoner. Derfor har de problemer med å realisere sine prosjekter. Det er lenge siden Merzaq Allouache laget Omar Gatlato (1975), et subversivt verk om ungdom uten fremtidsperspektiver, eller Bab-el-Oued City (1994). I dag er Allouache ganske enkelt blitt en tekniker som filmer de intetsigende sketsjene til den marokkanske komikeren Gad Elmaleh (Chouchou, 2003). (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
