Lavere vekst, høyere livskvalitet

Brorparten av den politiske, økonomiske og intellektuelle verden mener at samfunnsproblemene våre kun kan løses gjennom økonomisk vekst. I den grundige og skjellsettende boka The Growth illusion beskrev Richard Douthwaite allerede i 1999 ulempene ved dette dogmet. Han minnet om at viljen til vekst førte til den industrielle revolusjonen, kolonialismen, to verdenskriger, men også dannelsen av Det europeiske fellesskapet. Douthwaite undersøkte den økonomiske veksten i Storbritannia i perioden 1950-1980, og konklusjonen hans var lite flatterende. Forfatteren mente at veksten burde reduseres ved hjelp av en økonomisk nytenkning som fjernet seg fra «stadig mer»-religionen, ikke minst i Vesten som allerede har for mye.

Temaet om redusert økonomisk vekst ble utviklet av økonomen Nicholas Georgescu-Roegen på 1990-tallet, og støtter seg til begrensningene som naturlovene pålegger. «Planeten vår er begrenset, og kan derfor ikke tåle et økonomisk system som er basert på ubegrenset vekst. Likevel har globaliseringen som prinsipp at stadig flere mennesker skal slutte seg til dette destruktive systemet,» skrev han. I en svært interessant bok som ble utgitt i 2003 av månedsavisen Silence, understreker flere bidragsytere at en reduksjon i den økonomiske veksten får oss til å stille spørsmålet: Hva vil vi med samfunnet vårt? Tanken på en slik reduksjon trekker dessuten i tvil troen på teknologien som en redning, samt at den griper forstyrrende inn i en tid hvor enkelte politikere synes å mene at forbruk er en borgerplikt. Men hvem er det som går imot strømmen? «Økologene beskyldes for å være bakstreverske. Det er imidlertid den moderne sivilisasjonen som går tilbake hver gang vi tynner ut ozonlaget, hver gang avskogingen øker enda litt til.» For forfatterne er ideen om bærekraftig utvikling kun en «retorisk figur som består i å sammenstille to ord som motsier hverandre.» Bidragsyterne beskriver hva en redusert økonomisk vekst betyr (endring av bilindustrien, energipolitikken, vårt forhold til andre, aksept for å betale det tingene faktisk er verdt, ta seg tid til å nyte livet…). På den måten vil livskvaliteten igjen få førsteprioritet. (…)