Status quo i Kosovo

Den 14. oktober ble det første møtet mellom representanter fra Beograd og Pristina etter Kosovokrigen avholdt i Wien. Noen dager etter møtet døde en eldre serbisk mann av sult. Han levde isolert i en albansk landsby hvor han ble latt i stikken av naboene sine, og hvor ingen ga han noen som helst form for hjelp. Denne tragiske «smånotisen» minner oss om den forferdelige situasjonen de 80 000 serberne i Kosovo fortsatt befinner seg i, og den daglige volden som fortsatt regjerer i FN-protektoratet fire og et halvt år etter at krigen tok slutt.
NATOs intervensjon våren 1999 hadde som offisielt mål å gjøre slutt på Slobodan Milosevic og hans regimes overgrep mot den albanske befolkningen, og tvinge regimets sikkerhetsstyrker ut av Kosovo. FN-resolusjon 1244, som ble vedtatt av Sikkerhetsrådet 11. juni 1999, innebar at Kosovo skulle settes under midlertidig FN-administrasjon, men at man samtidig skulle respektere «den territoriale integriteten til den jugoslaviske føderasjonen». Den 5. februar 2003 ble sistnevnte erstattet av Unionen mellom Serbia og Montenegro, som overtok føderasjonens internasjonale forpliktelser.
Regjeringen i Beograd holder fast ved at resolusjon 1244 skal følges punkt for punkt. Dette innebærer en gradvis etablering av serbisk suverenitet over Kosovo. Ifølge resolusjonen skal for eksempel serbiske og montenegrinske sikkerhetsstyrker bringes tilbake til Kosovos grenseområder. Men FN-administrasjonen i Kosovo (UNMIK) har tvert i mot siden 1999 forsøkt å bygge opp statlige institusjoner i Kosovo ut av intet, ikke uten å stadig stange mot de permanente motsetningene knyttet til FNs eget mandat i provinsen.

Etter gjentatte utsettelser, begynte man å privatisere bedrifter i Kosovo i mai 2003. Denne prosessen ledes av det såkalte Kosovo Trust Agency (KTA) som i sin tur kontrolleres av EU-institusjonen European Agency for Reconstruction (EAR). KTA har imidlertid bestemt seg for å stoppe den siste anbudsrunden, offentliggjort i september, hvor 22 selskaper ble lagt ut for salg. Det er nemlig slik at statlige bedrifter i Kosovo hører inn under jugoslavisk lov. En amerikansk forretningsmann som har kjøpt et sagbruk i byen Pec, har anlagt søksmål overfor en domstol i New York. Og KTA står i fare for å bli rettsforfulgt for å ha privatisert det som ikke tilhører dem!
Dette eksemplet illustrerer inntil det absurde begrensningene i det internasjonale mandatet. Det befinner seg i realiteten i en rettsløs situasjon hvor utvikling blir umulig – og det i en region der arbeidsledighet rammer minst 50 prosent av befolkningen. «Da jeg kom til Kosovo i 2000, forsøkte mange internasjonale funksjonærer – på godt og vondt – å sette i gang prosjekter for økonomisk utvikling. Nå virker det som om alle har gitt opp ideen om at Kosovo kan produsere noe som helst, og at de eneste økonomiske mulighetene er internasjonale bidrag, overføringer fra albanere bosatt andre steder i Europa, samt profitt fra organisert kriminalitet,» innrømmer en desillusjonert «veteran» når det gjelder humanitært arbeid i provinsen.
Albanske ledere understreker at det internasjonale protektoratet bare er en midlertidig løsning, som ifølge dem skal være en etappe på veien mot selvstendighet for Kosovo, noe et overveldende flertall i befolkningen ønsker. Analytikeren Branislav Milosevic påpekte nylig at «Resolujon 1244 er blitt en slags Hellig skrift som ingen lenger tror på,» spesielt fordi UNMIK har vært «ute av stand til å pålegge en offisiell tolkning» av denne teksten. (…)