Zapatistenes tiår

«Vi kjemper for arbeid, jord, bolig, mat, helse, utdanning, selvstendighet, frihet, demokrati, rettferdighet og fred. Vi kommer til å fortsette kampen helt til vi har oppnådd våre mål og dannet en fri og demokratisk regjering for landet vårt.» Innholdet i den første erklæringen fra Lacandonskogen, som ble offentliggjort 1. januar 1994 i den sørøstlige delen av Mexico, er klar og tydelig. Erklæringens besluttsomhet og klarhet er i overensstemmelse med profilen til organisasjonen som skrev den, nemlig zapatisthæren EZLN. Den består av noen tusen maya-indianere med eller uten ordentlige våpen. Ansiktene deres er ofte gjemt bak skjerf eller finlandshetter. Samme dag som den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) mellom Mexico, USA og Canada trådte i kraft, okkuperte zapatistene fire av de viktigste byene i delstaten Chiapas.
Myndighetenes overraskelse var like stor som opprørernes dristighet. Overraskelsen var kanskje påtatt, mens dristigheten kunne virke suicidal. Uansett spredte nyheten seg verden rundt, og det usedvanlige opprøret fra dem som det «meksikanske miraklet» hadde glemt, fikk umiddelbart stor gjenklang internasjonalt.

Zapatistene ble fordrevet av militæret, og søkte tilflukt i de landsdelene og byene de kom fra. En massiv demonstrasjon i Mexico krevde at det ble slutt på stridighetene, og 12. januar erklærte president Carlos Salinas de Gortari ensidig våpenhvile. Deretter begynte en langvarig fredsforhandlingsprosess mellom regjeringen og EZLN.
16. februar 1996 undertegnet omsider de to partene den eneste avtalen som så langt er inngått, den såkalte San Andrés-avtalen, som omhandler «urbefolkningens rettigheter og kultur». Et bredt panel av eksterne «rådgivere», aktører og eksperter på området deltok i diskusjonene, på oppfordring fra zapatistrepresentantene. Andre temaer – blant annet «demokrati og rettferdighet», «utvikling og velvære» – sto på dagsorden, men i begynnelsen av september samme år besluttet opprørskommandantene å midlertidig avbryte dialogen. Det skyldtes først og fremst regjeringens motvilje mot å sette de undertegnede avtalene ut i livet, samt militærets trakassering av landsbyer og småsteder som sympatiserte med zapatistene. (…)