Israelsk apartheid?

«Det minnet meg så mye om det som skjedde med oss svarte i Sør-Afrika. Jeg så ydmykelsen palestinerne blir utsatt for på sjekkposter og veisperringer, hvor de lider slik vi gjorde da hvite politifolk hindret oss i å bevege oss fritt omkring.» Slik beskrev den sørafrikanske biskopen og fredsprisvinneren Desmond Tutu sitt besøk i det Hellige Land. Man har ofte trukket paralleller mellom det sørafrikanske apartheidsystemet og den palestinsk-israelske situasjonen, men ofte uten at de forklares nærmere. Flere faktorer gjør at en slik sammenligning er nærliggende, men ikke alltid så enkel.

Begge konfliktene har sin bakgrunn i kolonialisme. Både de hvite bosetterne i Sør-Afrika og sionismens pionerer slo seg ned i et land hvor det allerede fantes en befolkning. Som i Sør-Afrika kastet de som koloniserte Palestina ut de innfødte: to tredjedeler av den palestinske befolkningen som bodde på det territoriet den israelske staten ble grunnlagt på i 1948, ble fordrevet, og deres jord og eiendom ble overtatt. De som ble boende i «den jødiske staten» måtte leve under en segregerende lovgivning. Likevel, å peke på det kolonialistiske ved opprettelsen av staten Israel betyr ikke uten videre at den kan sidestilles med apartheidstyret i Sør-Afrika. Gershon Shafir, en av Israels ledende sosiologer, understreker at selv om kontroll av landområder står sentralt i begge konfliktene, har de utspilt seg i ulike historiske og økonomiske situasjoner, noe som har hatt betydning for hvordan konfliktene har utviklet seg og for forholdet mellom koloniherrene og den innfødte befolkningen. Hvite sørafrikanere og israelere forholdt seg faktisk forskjellig til den demografiske virkeligheten de møtte med hensyn til den innfødte befolkningen. I Palestina forsøkte det sionistiske prosjektet å benekte eksistensen av en ikke-jødisk befolkning på territoriet, noe som uttrykkes i forestillingen om «et land uten folk for et folk uten land». Målsetningen var å etablere en jødisk befolkningsmessig dominans, ved å kaste ut palestinerne og samtidig hindre strukturell avhengighet av deres økonomi, spesielt palestinsk arbeidskraft. Før 1948 utgjorde palestinske arbeidere ikke mer enn en tredjedel av arbeidsstyrken i den jødiske sektoren, og frem til krigen i juni 1967 utgjorde de ikke mer enn 15 prosent av arbeidskraften i Israel. Situasjonen i Sør-Afrika var annerledes. Den innfødte befolkningen fortsatte å være i stort flertall, og fra 1913 utgjorde de svarte 75 prosent av arbeidskraften i landet. (…)