Markedets grunnlov

Det er vanskelig å ikke forundres over kontrasten mellom uttalelsene fra enkelte europeiske statsledere før og etter Brussel-toppmøtet 12. og 13. desember 2003. Under ledelse av Silvio Berlusconi samlet møtet statsledere og regjeringssjefer fra de 15 nåværende medlemslandene i Unionen og de 10 nykommerne som trer inn 1. mai 2004. Møtet skulle etter planen bli historisk gjennom å vedta en grunnlovstraktat utarbeidet av det som ble kalt Konventet for Europas fremtid. Denne traktaten skulle erstatte forutgående traktater.
Spenningen steg overalt, og fra alle kanter kom det advarsler om et eventuelt nederlag på regjeringskonferansen. Et nederlag kom til å bety nådestøtet for oppbyggingen av det europeiske fellesskapet, ble det sagt. Likevel konstaterte man tidlig på ettermiddagen den 13. desember, det vil si 24 timer før forhandlingene ifølge programmet skulle avsluttes, at uenighetene var uoverkommelige. Toppmøtet ble erklært for avsluttet av Berlusconi, som kunne reise tilbake til Italia og rekke en fotballkamp. Overraskelse: Ingen kommentarer tydet på dramatikk. Tonen ble satt av Jacques Chirac, som uttalte: «Dette er ingen krise med stor K.»

Så det var ikke fare på ferde i huset til de 25, som noen litt for raskt hadde erklært? Det europeiske fellesskapets historie er full av denne typen episoder, hvor bråhast og en fullstendig kunstig, men svært medieeksponert, tidsfrist brukes som pressmiddel for å forsøke å få forhandlinger i mål. Et annet klassisk kjennetegn, som på ingen måte står i motsetning til det første, og som prosessen som foreløpig strandet i Brussel er nok et eksempel på, er følgende: Utvidelser av Det europeiske økonomiske fellesskapet (EF), fra 1993 Den europeiske union (EU), skjer uten at det blir vedtatt nødvendige institusjonelle tilpasninger. Når det gjelder den nyeste utvidelsen, som vil øke antall medlemsland fra 15 til 25, får den heller ikke de nødvendige budsjettmessige konsekvenser.
Vi kan tilføye at arbeidet til EU-konventet, og deretter regjeringskonferansen, vitner om de dyptgående demokratiske svakhetene som kjennetenger hele det europeiske fellesskapets historie. Disse svakhetene forverret seg betraktelig fra og med 1980-tallet, spesielt med Enhetsakten fra 1986. Stadig mer uhemmet økonomisk liberalisme anses ikke som én mulighet blant flere, en ideologi som eksplisitt bør underlegges allmenn stemmerett, men som et «fellesskapets gode», som ikke trenger å bli gjenstand for diskusjon og enda mindre trekkes i tvil. (…)