SPINOZA: Postfordisme

Ettertiden har gitt Spinoza mange forkledninger: Som opplysningstenker, romantiker, idealist og materialist. Jeg vil undersøke hvorvidt han kler en ytterligere maske: den postfordistiske. Noen av Spinozas grunnleggende temaer – forkastelsen av enhver teleologi, av den dialektiske opprinnelse og prosess; mengden [multitudo]; avskaffelsen av det naturrettslige perspektiv; immanensplanet hvor kropper og sjeler plasserer seg; definisjonen av og bruken av makt [potentia]; destruktureringen av subjektet – konvergerer med kjennetegnene på den aktuelle postfordistiske produksjonsmåten av rikdom og av sosiale relasjoner. Noe som rettferdiggjør tilnærmingen mellom noen av de mest betydelige italienske og franske fortolkere fra Althusser og Deleuze til Negri og Balibar. Også uforglemmelige Emilia Giancotti plasserer seg i den vanskelige skråningen mellom en materialistisk lesning som ennå hovedsakelig er fordistisk, og den nye postfordistiske lesningen.

Spinoza kommer fra en alternativ teologisk og ontologisk tradisjon i forhold til Hobbes, som blant annet impliserer en fornektelse av subjektet på alle dets gyldighetsområder. Her er Gilles Deleuzes analyse avgjørende, fordi den innebærer en første avbøyning i postfordistisk retning: Hvis alle kropper og sjeler, hvis alle individer utfolder seg på det samme immanensplan, og kun differensierer seg gjennom kombinasjonenes større eller mindre hastighet – altså ikke som abstrakt skjema, men som levende sammensetning, kapasitet til på ulik måte å bli påvirket, sammensatt og dekomponert i innvendige og utvendige relasjoner mellom individene – så har vi dermed en type plan som styrer i kraft av seg selv. Uten behov for noen supplementær dimensjon, til forskjell fra et teleologisk plan, som henviser til en åpenbar eller skjult – men induserbar – transcendens. Det sistnevnte er et plan for formen, for den dialektiske utvikling og subjektet. Hegel motsatt Spinoza. (…)