Status quo i Kosovo

FIRE ÅR ETTER: Problemene tårner seg opp i Kosovo, fire år etter NATOs intervensjon i 1999. Arbeidsledigheten er høy, og utsiktene til økonomisk utvikling er små. Samtidig er FN-administrasjonen ute av stand til å finne en løsning på spørsmålet om uavhengighet for Kosovo, og situasjonen for den serbiske minoriteten er urovekkende.

Den 14. oktober ble det første møtet mellom representanter fra Beograd og Pristina etter Kosovokrigen avholdt i Wien. Noen dager etter møtet døde en eldre serbisk mann av sult. Han levde isolert i en albansk landsby hvor han ble latt i stikken av naboene sine, og hvor ingen ga han noen som helst form for hjelp. Denne tragiske «smånotisen» minner oss om den forferdelige situasjonen de 80 000 serberne i Kosovo fortsatt befinner seg i, og den daglige volden som fortsatt regjerer i FN-protektoratet fire og et halvt år etter at krigen tok slutt.
NATOs intervensjon våren 1999 hadde som offisielt mål å gjøre slutt på Slobodan Milosevic og hans regimes overgrep mot den albanske befolkningen, og tvinge regimets sikkerhetsstyrker ut av Kosovo. FN-resolusjon 1244, som ble vedtatt av Sikkerhetsrådet 11. juni 1999, innebar at Kosovo skulle settes under midlertidig FN-administrasjon, men at man samtidig skulle respektere «den territoriale integriteten til den jugoslaviske føderasjonen». Den 5. februar 2003 ble sistnevnte erstattet av Unionen mellom Serbia og Montenegro, som overtok føderasjonens internasjonale forpliktelser.
Regjeringen i Beograd holder fast ved at resolusjon 1244 skal følges punkt for punkt. Dette innebærer en gradvis etablering av serbisk suverenitet over Kosovo. Ifølge resolusjonen skal for eksempel serbiske og montenegrinske sikkerhetsstyrker bringes tilbake til Kosovos grenseområder. Men FN-administrasjonen i Kosovo (UNMIK) har tvert i mot siden 1999 forsøkt å bygge opp statlige institusjoner i Kosovo ut av intet, ikke uten å stadig stange mot de permanente motsetningene knyttet til FNs eget mandat i provinsen. (…)