Symboler som splitter

Hva politiske lover angår, har Lacordaire slått fast det vesentlige: «Der det er uenighet mellom sterk og svak, er det friheten som undertrykker og loven som befrir». For å ta et moderne eksempel: I perioder med stor arbeidsledighet er det oppsigelsesloven som beskytter de ansatte mot markedets makt. I et rettssamfunn som Den franske republikk fungerer lovene som garantier for alles beste. De skiller menneskenes befatning med hverandre fra den rå maktens mange fasetter. Sekulariteten virkeliggjør et slikt krav, og favoriserer slik kun det som er i fellesskapets interesse. Sekulariteten fremmer menneskenes moralske og intellektuelle uavhengighet, religionsfrihet og full likhet hva rettigheter angår – og dette gjelder samtlige individ, uavhengig av kjønn, opphav og religiøs overbevisning.
Sekulariteten har aldri vært religionenes fiende, så lenge de kun bedriver åndelig virksomhet og ikke søker makt over det offentlige rom. Det er derfor skillet mellom statsmakten og enhver form for kirke, enhver religiøs, ideologisk eller kommersiell pressgruppe, er så viktig. Den offentlige skolen og alle offentlige tjenester må beskyttes mot innblanding fra pressgruppene.
Det det dreier seg om i dag er hvorvidt et slikt offentlig rom – som er avgjørende for menneskenes frihet – skal kunne bestå. Er det så vanskelig å forstå at denne overdrevne, men svært så moteriktige, forherligelsen av forskjeller fører til krig? I en tid der sosiale og internasjonale spenninger er så kraftige, er det farlig å hevde at disse «forskjellene» betingelsesløst burde få fritt spillerom overalt. Slik beskjemmes, stigmatiseres og angripes de som ønsker å forbli frie, de som ikke godtar noen form for fanatisme, det være seg religiøs eller kulturell.

Stasi-kommisjonens høringer kastet lys over hvor alvorlige truslene som henger over disse personene er. Noen av dem som ble innkalt ønsket da også å bli intervjuet bak lukkede dører, av frykt for represalier. Kan vi akseptere at unge kvinner i belastede forsteder blir offer for fysisk og verbal vold fordi de nekter å gå med skaut? Kan vi akseptere at lærere ikke respekteres på grunn av deres kjønn eller det de lærer bort (det være seg artenes utvikling i biologitimen eller folkemordet på jødene i historie)? Kan vi akseptere at situasjonen i skolekantinene utvikles fra et ønske om å spise etter sin kulturs regler (noe alle har full rett til) til et krav om reserverte bord for visse trossamfunn?
Vi må ikke være naive. Noen av dem som forsvarer det å bære religiøse symbol – og da særlig på skolen – er i god tro, selv om de helt klart ikke kjenner skolens egne krav. Det finnes imidlertid også de som er alt annet enn englebarn: organiserte grupper som på sofistikert vis benytter seg av en svært så dugelig frihets- og toleranseretorikk der de ennå ikke sitter med makten, men som bruker trusler og vold i de utsatte forstedene der de unektelig er de egentlige makthavere. Det er synd at visse organisasjoner – som jo gjør sitt ytterste for å forsvare sekulære og frie verdier – ennå ikke innser dette, og forholder seg fiendtlig til et lovforslag som vil styrke sekulariteten. Er den sekulære ånden i ferd med å svinne hen sammen med den bastante kampen for sosiale goder? (…)