Ulovlige våpenlagre

På enkelte områder ga utviklingen i Midtøsten i 2003 grunnlag for en forsiktig optimisme med tanke på fremtiden. Iran tillot omsider FNs våpeninspektører å inspisere landets kjernekraft-anlegg. Libya annonserte på sin side at landet vil oppgi ethvert forsøk på å utvikle nye masseødeleggelsesvåpen. Og Iraks masseødeleggelsvåpen viste seg som kjent å være ikke-eksisterende.
I Det hellige land - Israel og Palestina - gikk derimot situasjonen fra vondt til verre. Israel oppleves nå som en større trussel mot verdensfreden enn Iran og Nord-Korea, viser en spørreundersøkelse blant innbyggerne i 15 EU-land, offentliggjort 3. november. Likevel får Israel fortsette sin kjernefysiske opprustning i fred. Den jødiske staten har nå rast forbi Storbritannia og seilt opp som verdens femte største atommakt. Hvor lenge vil FN og verdens statsledere lukke øynene for det som foregår i Det hellige land? Og fortie det som har foregått?
Det israelske kjernekraftprogrammet ble igangsatt på slutten av 1940-tallet, parallelt med opprettelsen av den jødiske staten. Det var atomkraften som skulle sikre Israels fremtid, ifølge landets første statsminister David Ben-Gurion, som både tenkte sivilt og militært. På energisiden måtte Israel kompensere for manglende naturressurser. Rent militært måtte den nyopprettede staten kompensere for et begrenset antall soldater. Atomkraft fremsto som den ideelle løsningen i begge henseender.

Etter Suez-krisen i 1956 ble Frankrike Israels nærmeste forsvarsallierte og viktigste leverandør av såvel konvensjonelle våpen som uran. Franske forskere bisto også i oppbyggingen av Dimona-reaktoren, som fra midten av 60-tallet ble operasjonssentralen for den gryende og topphemmelige atomvåpenindustrien i Israel.
Atomreaktoren i Negev-ørkenen ble første gang oppdaget av et amerikansk U2-fly i 1958, og i årene som fulgte var reaktoren et kontinuerlig diskusjonsemne mellom amerikanske presidenter og israelske myndigheter. I første omgang hevdet israelerne at Dimona-komplekset var en tekstilfabrikk, uten at amerikanerne slo seg til ro. Etter at blant andre New York Times skrev om reaktoren i 1960, måtte statsminister Ben-Gurion krype til korset og innrømme at Dimona skulle huse en 24 megawatts reaktor, men kun «for fredelige formål.» Amerikanerne ville fortsatt ikke slå seg til ro, og etter massivt diplomatisk press tillot israelerne etterhvert spredte inspeksjoner. Tungtvannsleverandøren Norge var på en snarvisitt i 1961, og et amerikansk team besøkte anlegget for siste gang i 1969. Bevegelsesfriheten under inspeksjonene var imidlertid begrenset, for å si det forsiktig, og alle inspektørene vendte hjem tomhendte.
At det foregikk våpenproduksjon på Dinoma var likevel hevet over tvil. Hvordan skulle en ellers forklare det massive sikkerhetsopplegget rundt og over reaktoren; Under 6-dagers krigen i 1967 skjøt israelske styrker ned ett av sine egne Mirage-fly fordi det fløy for nær anlegget. I 1973 ble et libysk charterfly med 104 passasjerer skutt ned av samme grunn. Men akkurat hva og hvor mye som fantes i Dimona-reaktorens kjelleretasjer, forble uklart. (…)