Er vi mennesker hovedsakelig interessert i tre ting? Gleden ved bilens bevegelsesfrihet, gleden ved å eie en bolig og gleden ved konstant forbruk? Det er kunstneren Sven Påhlssons påstand – aktuell for tiden med utstillingen Consuming Pleasures i Galleri MGM i Oslo,1 og Le Monde diplomatique viser i dette nummer noen av hans bilder.
Kjøpekulturens gleder fikk fart med det parisiske varemagasinet Bon Marché fra 1852. Ny arkitektur med glass og jern ga mye rom og lys. Ny markedsføring med kataloger, plakater og store avisannonser. Og mellom butikkvinduer som utnyttet teatereffekter fant flanøren sitt rene begjærsunivers. Varemagasinet lignet museets avdelinger og utstillinger, til forskjell fylt med masseproduserte varer.
Hundre år senere kom amerikanske kjøpesentre med ventilert klimakontroll og kunstige lysforhold. Store varehus uten vinduer dukket opp i forstedene som samlinger av skoesker (se forsiden) omkranset av parkeringsplasser – i Europa fikk vi vårt IKEA. Det besettende konsumet med rabattilbud og billigvarer fremmet den amerikanske væremåten – en manisk shopping som senere smittet over på Vest-Europa. Og med forbruket vokste søppelhaugene.2
Shopping er vår tids Utopia. Til forskjell skrev Thomas More om Utopia (1515) – om en idealstat med utopisk kommunisme der individualisme var mistenkelig og privateiendom forbudt. Utopistenes tenkning var preget av troen på en vis og omsorgsfull skaper. Der gjaldt fornuften, religiøs liberalisme og sjelens udødelighet.
Sven Påhlsson har i årevis tematisert Amerika i sine datagenererte kunstinstallasjoner. Consuming Pleasures inngår i en trilogi med Crash Course og Sprawlville (se over).
Påhlssons Consuming Pleasures er en suggererende dataanimasjon: Man følger «kameraøyet» bortetter blankpolerte gulv, gjennom arkader, forbi butikkvinduer og varehyller (se side 20-21). Eneste stimulerte sans i kjøpesentrene er kjøpesansen. Røde varevogner ender i kaos (se side 4-5). Masseprodukter blåses ut av varehyllene. Påhlssons installasjoner lydsettes ikke av shoppingberoligende muzak – Eric Wøllos insisterende repetitive musikk understreker heller shoppingverdens delirium.
I forrige prosjekt Sprawlville er amerikanske forsteder temaet. Med femtitallets nye motorveier flyttet folk ut i rolige og sikre omgivelser, fremdeles med jobb i byene. Drømmen om egen villa med tredobbel garasje ble oppfylt. Like villaer (se side 9) i bevoktede områder, med lukkede vinduer og nedtrekte gardiner. Usynlige mennesker bak låste dører med tyverialarmen på, eller i bevegelse mellom garasjen og kjøpesenterets parkeringsplass (se side 16).
Mens Sprawlville viser utsiden av det Consuming Pleasures viser innsiden av, er Crash Course – den første i Påhlssons trilogi – et kunstbilde av farten, hastighetene, motorveienes nettverk (se side 14). Gjerne observert fra politiets helikopterjakt i stor fart bortetter motorveien – til den jagede krasjer i den ville flukten. Kameraopptakene selges siden som reality-tv.
Disse animerte kunstinstallasjonene tar gjerne et år å forberede. Påhlsson anvender avanserte dataprogram for tredimensjonalt å simulere bevegelse, og rekalkulerer lysfotoner som simulerer reelle lysforhold. Overflater som plast, metall eller gummi krever nitid databearbeiding. Påhlssons simulerte dataverden er fascinerende.
Ja, hvor fjern er egentlig den simulerte verden for oss? Ifølge ham selv er han ikke moraliserende, men selv en del av konsumkulturen. Men øyner vi i Påhlssons tredimensjonale grafikk egentlig en dystopi? (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
