Bourdieu, mediene og de intellektuelle

Hver eneste dag gir oss en anledning til å føle det enorme tomrommet Pierre Bourdieu har etterlatt seg, og slå fast i hvor stor grad modellen for den kritiske intellektuelle, som han sannsynligvis var den siste store representanten for i Frankrike, er blitt avleggs. Jeg mener at det som er i ferd med å erstatte den er godt beskrevet av Jean-Claude Milner i hans pamflett Existe-t-il une vie intellectuelle en France [Finnes det et intellektuelt liv i Frankrike?]. Her skriver han: «Den første oppfordringen om å stå til tjeneste ble etterfulgt av den andre: ’slutt å mishage oss med for mange bevis på overdreven kunnskap eller ubehagelig innsikt,’ tilføyde notabilitetene. Det er ikke nok å stå til tjeneste, man må også fremstå som ydmyk. Det fantes retorikere som gjorde denne ydmykheten til sin doktrine, fra Collège de France til Avisen. Herav den intellektuelle i dag, engstelig overfor de sterke, hard mot de svake, ambisiøs uten forsett, uvitende under pedanteriets flitter, upresis i spissfindig stil, uriktig i detaljert stil.»
Selv om Milner, slik det nesten alltid er i lignende tilfeller, sannsynligvis har en tendens til å idealisere den forutgående perioden en smule, synes essensen i det han sier å være korrekt. Det sammenfaller med at en type intellektuell kommer til makten, en intellektuell hvis verdier og atferd Bourdieu hadde spesielt god kjennskap til, og hvis fremvekst han hadde forutsett og skrevet om. Jeg har nylig foreslått å bruke betegnelsen «ærbødig intellektuell» på denne sorten intellektuelle som omhyggelig passer seg for å gi inntrykk av å vite mer eller være mer bevisst enn andre, og som aldri lar en anledning gå fra seg til å uttrykke sin respekt for alle former for makt – innen økonomi, politikk, medier – moralske eller religiøse autoriteter, folkelig overtro, og i så fall, til og med fordommer.

Utviklingen i den senere perioden var ett av spørsmålene jeg ofte fikk anledning til å diskutere med Bourdieu de siste årene. Og det er viktig å bemerke at han nettopp var blant dem som kompromissløst motsatte seg tanken på å praktisere den falske formen for ydmykhet som anbefales i dag, med andre ord å gi konsesjoner og akseptere de tilpasninger som kreves når det gjelder kompetanse og kunnskap, med den forhåpning å tilfredsstille flest mulig. Han var aldri av den oppfatning at den intellektuelles rolle, spesielt hvis han er sosiolog, kan være, slik man i større og større grad krever i dag, å begrense seg til simpelthen å gjenspeile det sosiale i alle dets aspekter – inkludert de mest uakseptable sidene ved det – og i det lengste unngå å bedømme det eller formulere vurderinger som kan komme til å sjokkere eller overrumple de impliserte.
Ifølge Bourdieu har sosiologens oppgave aldri hovedsakelig bestått i å «snuse på det sosiale», eventuelt inkludert det som kan være ytterst motbydelig for en som har holdt fast på visse moralske og intellektuelle krav. For Bourdieu dreier det seg om å erverve seg en reell kunnskap om de mekanismene som styrer samfunnet, ved hjelp av metoder som ikke på noen måte er naturgitte eller umiddelbare; en kunnskap som ikke bare er ønskelig, men absolutt nødvendig, for å kunne ha noe håp om å forandre samfunnet. (…)