Farlig lidenskap?

Mel Gibsons nye film Passion, som omhandler de siste tolv timene av Jesu liv, har blitt utsatt for heftig kritikk selv før premieren. Noe av kritikken synes uangripelig. Er ikke folk i sin fulle rett når de er bekymret for at filmen, som er laget av en fanatisk katolsk tradisjonalist med ett og annet antisemittisk utbrudd, kan utløse antisemittiske holdninger? Eller mer generelt, er ikke Passion et slags manifest for våre egne vestlige kristen-fundamentalister og antisekularister? Er det ikke da enhver vestlig sekularists plikt å ta avstand fra filmen? Er ikke et slikt utvetydig angrep en nødvendighet om vi vil gjøre det klart at vi ikke er fordekte rasister som kun angriper fundamentalismen i andre (muslimske) kulturer?

Pavens reaksjon på filmen er velkjent: Dypt rørt mumlet han: «Det er slik det var!» – før dette utsagnet raskt ble trukket tilbake av offisielle talsmenn for Vatikanet. Den spontane reaksjonen ble altså raskt erstattet av den «offisielle», nøytrale holdningen, korrigert for ikke å støte noen. Dette skiftet er et godt eksempel på hva som feiler den liberale toleransen, med den politisk korrekte frykten for å såre noens spesifikke religiøse følelser. Selv om det står i Bibelen at den jødiske folkemengden forlangte Kristi død, så bør man ikke fremstille denne scenen direkte, men nedtone den og sette den i en slik kontekst at det klart fremgår at jødene som gruppe ikke var skyld i korsfestelsen … På denne måten blir den aggressive religiøse lidenskapen simpelthen undertrykt: Den blir værende der, ulmende under overflaten, og når den ikke finner et utløp vokser den seg stadig sterkere. (…)