Fenomenet Front National

Ved regionalvalget i Frankrike i mars kan vi uten tvil vente oss like uhyggelige tendenser som ved presidentvalget i 2002. Illusjonen om at Front National plutselig skulle være forsvunnet fra den politiske arena vil gjøres til skamme. René Monzats bok Les Voleurs d’avenir (Framtidstyvene) er i denne sammenhengen uunnværlig for de som vil forstå hvordan dette partiet har klart å slå rot i det politiske landskapet i Frankrike. Forfatteren har i 20 år vært en oppmerksom observatør av denne ideologiske strømningen, og tror at det ekstreme høyre fremdeles har mange gode år foran seg.

Monzat begynner med å bevise to innlysende aspekt (to aspekt som de som mener at «fenomenet Le Pen» kun er et enkeltstående, grotesk og midlertidig avvik fra det normale politiske liv, har en tendens til å feie under teppet): For det første er ikke dette utelukkende et fransk fenomen – det ekstreme høyre er på fremmarsj nesten overalt i Europa. For det andre er ikke ekstremistenes populistiske fremmedfiendtlighet bare en innholdsløs protest – det ekstreme høyre hviler på et uttalt livssyn, som kombinerer nasjonalisme, pessimisme og rasisme. Og et livssyn er nettopp det sosialdemokratene og det liberale høyre synes å mangle – og denne mangelen åpner for det uttrykket for systemfornekting det ekstreme høyre står for.

Når dette er konstatert, begynner René Monzat å lete etter årsakene. Han finner flere tegn på en «sivilisasjonskrise» som gir seg uttrykk ved samfunnsoppbyggende myters fall, kommunismens død, sosialistenes omfavnelse av liberalismen, og til sist det essensielt administrative og ikke politiske EU, som er fullstendig oppsatt på å innføre en ultraliberal modell. Monzat oppsummerer med følgende ord venstresidens ansvar for det ekstreme høyres oppsving: «Når den regjerende venstresiden godtar liberalismens definisjon av det moderne, begår den politisk selvmord.» Han foreslår at venstresiden på ny burde fokusere på fremskritt, sosiale rettigheter, solidaritet og sosiale garantier heller enn modernitet. På den måten vil de kunne føre Front Nationals folkelige velgerskare tilbake til de republikanske partiene, noe Monzat tror er mulig.

Monzat går rett på sak når han beskriver Front Nationals politiske prosjekt: Han mener det er et fascistisk parti, et «revolusjonært høyre» (slik Zeev Sternhell bruker dette begrepet), som dermed representerer et brudd med de to andre tradisjonelle høyreideologiene: konservatismen og liberalismen. Takket være en konsis analyse av historiske og ideologiske referanser i Front National, samt et opplysende dypdykk i en ukjent verden av forleggere, forfattere og symbolikk knyttet til det ekstreme høyre, har han ingen problemer med å overbevise oss om at det eksisterer en særegen schizofreni i Front National. Partiet må nødvendigvis veie sine ord nøye i offentligheten, for å komme seg ut av den politiske gettoen. Samtidig er tonen innad i partiet svært radikal. Forfatteren Jean Mabire har i 40 år spilt en slags biografrolle som formidler av det franske Waffen SS’ storhet, og hans regelmessige kronikker i avisen National Hebdo er et klart vitnesbyrd om denne radikale tonen.

René Monzat begår aldri den feilen mange «antifascister» gjør – han fordømmer ikke partiets velgere, kun dets ledere. Om velgerne sier han at de «ikke er avskum man må fjerne fra jordens overflate, men borgere som på grunn av sitt sinne trekker feil slutninger. De kan bruke dette sinnet på andre måter, til å virkeliggjøre bedre mål.» Hvordan kan de gjøre dette? Monzat mener man først må analysere Front Nationals finslepne forførelsesstrategier, som gjør at «det ekstreme høyre har den eneste gjeldende forklaring på krisen». Deretter må man gi nytt liv og ny kraft til en debatt som setter to verdensoppfatninger opp mot hverandre: den som stammer fra den Franske revolusjon og opplysningstiden, og har det sekulære som en av sine bærebjelker, mot det ekstreme høyres kommunitarisme og individdyrkelse.

Forfatteren, som også er aktiv i motstandsbevegelsen mot Front National, avslutter boken med å presentere og kommentere denne bevegelsen. Han viser hvor nyttig den er, særlig for å isolere Front National fra det regjerende høyre. Han slår imidlertid også klart fast at «venstresiden nektet å ta [Nasjonal Fronts] oppsving seriøst», og at kun en gjenoppretting av et virkelig politisk alternativ på venstresiden, overalt i Europa, vil kunne gjøre slutt på de nasjonalpopulistiske og fremmedfiendtlige partienes fremgang. Da partiet Front National mot alle forventninger kom til andre runde i valget, og dets leder Jean-Marie Le Pen ble Jacques Chiracs motstander som presidentkandidat. O.a.
Må ikke forveksles med republikanerne i USA–det er her snakk om de partiene som tror på republikanske verdier (i motsetning til Front National, som er antirepublikansk), fra sosialister til konservative. O.a.
En slags partiavis for Front National. O.a.

(…)