Fra Los Angeles til San Salvador

Vi er i Soyapango, en fattig forstad til San Salvador. Den eneste, skrånende gata ender i et ubebygd område. Langs gata ligger boligfeltet Campanera. Fem eller seks ungdommer henger rundt her og kjeder seg. De gjør rap-bevegelser og har baseball-luer og store bukser som slenger rundt anklene. På armene, overkroppen, kinnene og på pannen har de tatovert tallet «18». Det samme tallet er sprayet på veggene i strøket, noe som markerer at dette er territoriet til la mara (gjengen). «Eighteenth er min familie, denne tatoveringen binder meg til gjengen for livet,» deklamerer «El Bad Boy». «Og her,» fortsetter han og peker, «disse tre punktene i triangel er symbolet på la vida loca (det ville livet): sex, drugs og rock’n’roll…» Han har akkurat vært igjennom den initierende slåsskampen som innebærer at han er blitt tatt opp som medlem i gjengen, og preker med den nyfrelstes entusiasme: «Vi beskytter strøket mot Los Mierdas Secas.»
Sistnevnte, «den tørre dritten», er fienden, La Mara Salvatrucha (MS). Ifølge gjengens reglement er det forbudt å uttale det virkelige navnet på denne rivaliserende gjengen, som er det fremste angrepsmålet for Mara 18 (M18). Mellom disse to ungdomsgjengene – pandillas – foregår en kamp på liv og død. Sosiologen Maria Santacruz Giralt forklarer at «volden handler først og fremst om å ødelegge de gjengen oppfatter som sine fiender: det vil si ungdom i en sosial og økonomisk situasjon som ligner svært på deres egen. Den eneste forskjellen er tilknytningen til ulike gjenger.» Konflikten er fullstendig irrasjonell, uten et eneste rasemessig, religiøst eller ideologisk motiv. For gjengmedlemmene er den likevel avgjørende, fordi den i stor grad er selve grunnlaget for gjengens eksistens.

Gjengene MS og M18 er synlig tilstede i fattige forsteder og bydeler i San Salvador, hvor graffitien deres dekker veggene. De opererer også i de andre store byene i landet, og i noe mindre grad på landsbygda. Femten tusen? Tjue tusen? Det finnes ulike tall på hvor mange personer som tilhører en eller annen av de 309 clicas (lokale gjenger) som er kartlagt i El Salvador. 170 av disse er tilknyttet Salvatrucha og 102 sverger troskap til Eighteenth, men hver lokale gjeng har i praksis en nærmest fullstendig autonomi. Disse clicas består som regel av mellom 30 og 60 medlemmer, hvor gjennomsnittlig 63,7 prosent er mellom 16 og 21 år og 17,3 prosent er jenter, ifølge en undersøkelse fra Universitetsinstituttet for offentlig opinion (IUDOP).
Gjengenes fremste inntektskilder er salg av narkotika og plyndring av buss- og drosjesjåfører, butikker og, en gang i blant, beboere i området de kontrollerer. De to dominerende gjengene bruker likevel mer tid på å krige mot hverandre enn på å begå denne typen lovbrudd. Følelsen av utrygghet er utbredt blant beboerne: Politiet hevder at gjengene står bak 40 prosent av de omtrent 2000 drapene som blir begått i El Salvador hvert år. Selv om mesteparten av volden rettes mot rivaliserende grupper, anses mara’ene som et av de største problemene i denne regionen, spesielt i El Salvador, Honduras og Guatemala.
Gjengene er langt fra noe nytt fenomen i Sentral-Amerika, men antallet ungdommer som er involvert, graden av vold, og den dominerende posisjonen M18 og MS har opparbeidet seg i løpet av mindre enn et tiår, er et markant trekk ved situasjonen i Sentral-Amerika i dag. Ingen av disse to gjengene har imidlertid sin opprinnelse i regionen – begge to kan betraktes som eksportprodukter fra den amerikanske gjengkulturen, som er spesielt aktiv i Los Angeles. (…)