Islam i tv-speilet

Stilt overfor et kupert muslimsk landskap, hvor det ikke finnes noen autoritet som er i stand til å definere religiøse normer som skal gjelde for alle, kan journalistene komme unna med nærmest hva som helst. Det bildet tv-kanalene gir, presenteres som en overføring av virkeligheten «slik den er», og fjernsynet har på den måten bidratt til å gjøre et hodeplagg til et truende symbol, helt siden 1989.
Fram til 1989 dukker «Islam i Frankrike» bare unntaksvis opp i nyhetsreportasjene. Hvert år, under ramadan-fasten, dveler kameraene ved minareten til den store Paris-moskéen midt i femte arrondissement. Stedet er eksotisk og velkjent for journalistene, som liker å filme de grånende skjeggene til troende i bønn – under arabeskene i denne ærverdige koloniale institusjonen. Islam er bare en av «tradisjonene» til «innvandrerarbeiderne». Tv-reportasjene oser av myntete og paternalisme.
Fra og med den iranske revolusjonen i 1979 begynner likevel en økende uro å gjøre seg gjeldende i redaksjonene. På etterskudd i forhold til den trykte pressen, begynner tv-kanalene litt etter litt å interessere seg for det som oppfattes som «islams tilbakevending». Tv-nyhetene fremstår nå som forsvarere av unge jenter i opprør mot familietradisjoner. Tvangsekteskap blir et bevis på «vanskelighetene, spenningene – den bortglemte siden av assimileringen til en annen kultur hvor spesielt seksualiteten oppfattes annerledes,» forklarer Christine Ockrent, nyhetsoppleser, kjendis og feministisk ikon i et journalistisk univers som fortsatt domineres av menn (Antenne 2, 14. mars 1989). Bak denne selvbestemmelses-feminismen vokser det fram en oppfatning av islam som er skremmende essensialistisk, hvor islam i seg selv er bakstreversk, brutal og fremmed, og representeres av noen fedre som man passer seg vel for å intervjue.

Det er fra og med februar 1989 at mediene virkelig gir «islam i Frankrike» topp prioritering. Ayatolla Khomeini i Teheran utsteder på dette tidspunktet sin fatwa, hvor han oppfordrer alle muslimer, hvor de enn befinner seg, til å drepe forfatteren av Sataniske vers, Salman Rushdie. Journalistene er ivrige etter å finne ut hva «det muslimske miljøet» i Frankrike mener om dette, men er ikke så opptatt av å finne ut om et slikt miljø virkelig eksisterer, eller studere de eventuelle konturene av det. Bak ayatollaens befalinger, blir den muslimske innvandrerbefolkningen likevel først og fremst spurt ut om sin «islamitet». Er man muslim ganske enkelt fordi man er født inn i en muslimsk kultur, eller må man oppleve den muslimske religionen «som et valg og en tro»?
Det er journalistene selv som gir svaret. For reporterne «finner» det miljøet de ønsker å utforske: noen ved siden av sin «leder» Cheikh Abbas, rektor ved Paris-moskeen, betegnet som stort sett «moderat». Andre finner man i kommunale boligstrøk, som i Mantes-la-Jolie vest for Paris, hvor en tv-kanal intervjuer en gruppe ungdommer som «verken er tilbakeholdne eller moderate når det gjelder Rushdie-saken». De befinner seg på gata i bydelen Val-Fourré, som «har vært prisgitt vandalismen, [og som] er blitt berørt, i likhet med mange andre steder, av den islamske oppblomstringen etter at en moske ble etablert i et kjellerlokale.» (Antenne 2, 23. februar 1989).
Som en enkel språklig bekvemmelighet fremstår dermed «det muslimske miljøet» tilsynelatende som en solid beskrivelse av virkeligheten. Det materialiserer seg på tv-skjermene med etniske heller enn religiøse kjennetegn, nærmest som en nasjon i nasjonen, «revet mellom to verdener: på den ene siden de vestliges verden, vår verden, og på den andre siden den islamske verden, en milliard mennesker styrt av en streng religion.» (Antenne 2, 23. februar 1989)
Mediene nøyer seg ikke med å videreføre sin symbolske «islamisering» av innvandringen. De ser på det de oppfatter som «islamsk» gjennom et filter av fantasifostre. I takt med at skaut-saken brer om seg – etter felles initiativ fra journalister på jakt etter «utvisningssaker» på kryss og tvers i Frankrike, og ansvarlige politikere som henfaller til demagogi – forvandles skautet til «en trussel». Bilder av skautkledde skoleelever analyseres i lys av «fundamentalismen» verden over. (…)