«Verdenslitteraturens» diktatur

Kina er hovedgjesten på årets bokmesse i Paris, Le Salon du livre, som åpner 19. mars. Den kinesiske tilstedeværelsen vil imidlertid ikke ha noen særlig innvirkning på denne messens overveldende nasjonale karakter. Die Buchmesse i Frankfurt, derimot, med sine 6000 utstillere fra mer enn 115 land, er i årenes løp blitt en nærmest obligatorisk møteplass for hele forlagsverdenen. Den er et enormt marked for kjøp og salg av rettigheter til oversettelse og publisering av alle slags bøker. Mer enn 400 000 bøker, hvorav mer enn 100 000 nye titler, blir vist fram der hvert år.
Vi må imidlertid ikke la oss lure av denne glitrende fasaden. Den gigantiske Frankfurtmessen gir et klart bilde av to essensielle sider ved distribusjon og lesing i internasjonal målestokk. På den ene siden den enorme svekkelsen av forlagsbransjen i fattige land (det gjelder også de fleste land fra det tidligere Sovjetunionen). På den andre siden er det innenfor den vestlige forlagsbransjen et stadig mer ujevnt forhold mellom USA (og Storbritannia som satellittstat) og de andre landene.
De paviljongene som i Frankfurt er satt av til land fra Asia, Afrika og Latin-Amerika flyttes lenger og lenger unna messens sentrum, og for hvert år som går er forleggerne og kjøperne her færre enn året før. Hva de franske, spanske, italienske og tyske forleggerne angår, bruker de mesteparten av sin tid på å prøve å lykkes med det umulige: Å selge en bok til USA, selv til en symbolsk pris. Greier de ikke det, forsøker de å overbevise en engelsk forlegger – et første skritt på veien til det amerikanske paradis.

Likevel er alle klar over at det angloamerikanske Eldorado er en illusjon. Storbritannia har en bokproduksjon som er dobbelt så stor som den franske (omtrent 14 000 titler), men utgir ikke mer enn tre prosent utenlandsk litteratur, hvorav én prosent er oversatt fra fransk. Tendensen er den samme i USA: 2,8 prosent av utgivelsene er oversettelser, hvorav 0,8 prosent er fra fransk, den største ikke-engelske representanten foran spansk.
Utelukkelsen er faktisk enda større enn statistikkene antyder. Selv om man får solgt bokrettigheter til USA (alltid til lav pris, det vil si noen hundre dollar) er det ikke dermed sikkert at boken når ut til det amerikanske publikum. Utviklingen av forlagsbransjen og bokdistribusjonen de senere årene – med overdreven sentralisering og krav om øyeblikkelig profitt – har snudd opp ned på bokens stilling. Den oppfattes nå som et produkt som bare har brukt altfor lang tid på å underlegge seg industriell styring og økonomisk lønnsomhet.
I forlagsbransjen kunne vi se et eksempel på denne tendensen i januar 2003, da Ann Godoff, direktør for forlaget Random House, ble brutalt oppsagt. Random House er det største forlaget i Nord-Amerika, og siden det i 1999 ble en filial av den tyske Bertelsmann-gruppen har det også vært verdens nest største selskap innen kommunikasjon, etter Time Warner. Ann Godoff sto absolutt ikke for noen revolusjonær forlagspolitikk, men hun forsøkte å forene bestselgere med mer krevende bøker – i tråd med husets litterære ry. Det var imidlertid mer enn Bertelsmann-imperiets representant i USA, Peter Olson, kunne godta. Han krever at hver enkelt av gruppens filialer (som til sammen står for 40 prosent av boksalget i USA) skal kunne vise til 10 prosent vekst per år, og aldri ligge under en grense på 15 prosent profitt. (…)