Bare dødens leir triumferer

Eyad Serraj er en høyt respektert person i Gaza. Han er psykiater, og hjelper barn som er traumatisert av voldsopplevelser, kvinner som er blitt mishandlet i hjemmet, menn som er mentalt ødelagt av krig. Han har alltid forsvart menneskers rettigheter, og har i den forbindelse fått se innsiden av de palestinske selvstyremyndighetenes fengsler. Den 22. mars, etter drapet på den islamistiske organisasjonen Hamas’ åndelige leder Ahmed Yassin, sendte Eyad Serraj denne meldingen: «Han hadde akseptert å gjøre slutt på konflikten, gjennom etablering av en palestinsk stat ved siden av Israel. Han hadde gitt opp drømmen om en islamsk stat i hele Palestina. Hans viktigste mål var å stanse okkupasjonen. I fjor sommer spilte han en sentral rolle i erklæringen av en ensidig våpenhvile som skulle vare i to måneder.» Serraj avslutter slik: «Drapet på Yassin er en av de siste spikrene i kisten til de palestinske selvstyremyndighetene, som Sharon omhyggelig har ødelagt. (…) Bare dødens leir triumferer.» En nedstigning i helvete, som drar med seg Palestina, Israel og kanskje hele regionen.

For tre år siden ga Ariel Sharon det israelske folket løfter om sikkerhet og fred. Han vant valget, og Ehud Barak gikk inn i historiens glemmebok. Israelerne var i sjokk etter starten på den andre intifadaen i slutten av september 2000 – som for øvrig ble utløst av Sharons besøk på høyden hvor Al Aqsa-moskeen ligger – og sluttet opp om høyresidens gamle leder. De ville tro på løftene hans, og valgte å skyve under teppet Sharons bakgrunn som krigsforbryter, symbolisert fremfor alt ved invasjonen i Libanon i 1982 og massakrene i Sabra og Shatila. På dette tidspunktet hadde ennå ingen selvmordsattentat satt sitt preg på intifadaen…

Likud-lederen har imidlertid andre prioriteringer enn israelernes sikkerhet. Han anser Oslo-avtalene som «den største katastrofen som noen gang har rammet Israel», og at de må fjernes, punkt for punkt. Den Sharon som blir statsminister i 2000 er ikke den hissige generalen som sendte sine panservogner til angrep på Beirut. Han har lært av sine feil i 1982, og gjør alt han kan for å holde det israelske folket samlet og pleie det strategiske forholdet til USA. Uten dermed å gi slipp på sine målsetninger.

På det diplomatiske plan utviser Sharon en viss smidighet. Han erklærer seg villig til å gi «smertefulle innrømmelser» og rådfører seg jevnlig med amerikanske ledere. Når disse, i kjølvannet av krigen mot Irak, den 30. april 2003 offentliggjør «veikartet for fred», utarbeidet av Kvartetten (USA, Russland, EU og FN), gjør han gode miner til slett spill.

Veikartet innebærer opprettelsen av en palestinsk stat som skal foregå gjennom tre faser frem til 2005. I løpet av den første etappen krever planen:

Av palestinerne: At de på nytt anerkjenner Israels eksistensberettigelse og rett til sikkerhet, og avstår fra all vold. At de gjennomfører dyptgående reformer i de palestinske selvstyremyndighetene, og utnevner en statsminister med vide fullmakter.

Av israelerne: At de gir sin støtte til etableringen av en palestinsk stat, opphever portforbudene og gjeninnfører bevegelsesfrihet. At de stanser angrepene mot den palestinske befolkningen, inkludert overtakelsene/ødeleggelsene av hus, og at de gradvis trekker sine styrker ut av de områdene som er blitt gjenokkupert siden 28. september 2000. I tillegg skal befolkningsveksten – også den «naturlige» – i de jødiske bosetningene fryses, og alle ulovlige bosetninger skal fjernes (det vil si de bosetninger som er etablert uten eksplisitt tillatelse fra regjeringen. Alle bosetningene er imidlertid ulovlige i henhold til folkeretten.)

De palestinske selvstyremyndighetene igangsetter reformer: De utnevner en statsminister og sikrer streng kontroll over økonomien. Sharon på sin side gjør ingen innrømmelser. Han nekter å trekke israelske styrker tilbake til grensene fra før intifadaen, og går heller ikke med på å fjerne flertallet av de «ulovlige» bosetningene. Palestinske innbyggere stenges fortsatt inne og kan ikke bevege seg fritt. Den nyutnevnte palestinske statsministeren, Mahmoud Abbas (Abu Mazen), som er en av de mest moderate palestinske lederne, får dermed ikke noe handlingsrom overhodet, og går av etter kort tid. Den 10. september 2003 overtas statsministerposten av Ahmed Qurie (Abu Ala). Våpenhvilen som blir erklært 29. juni 2003 av alle de palestinske organisasjonene, inkludert Hamas og Islamsk hellig krig, fører ikke til at likvidasjonene fra israelsk side opphører. Kort sagt, den israelske statsministeren holder bevisst voldsspiralen i gang og svarer på selvmordsbomber med statsterrorisme.

Ingenting får Ariel Sharon til å vike. Han tviholder på ett eneste mål: Å sørge for at den palestinske befolkningen kapitulerer og oppgir alle former for motstand. For å oppnå dette må man bruke harde midler, noe den israelske hæren gjør i felten: systematisk ødeleggelse av infrastruktur, blinde bombeangrep på flyktningeleirer, riving av hus, angrep på sykehus, ødeleggelse av alle sosiale og materielle livsvilkår for palestinerne. Hovedsiktemålet er de palestinske selvstyremyndighetene og president Yassir Arafat. Hvert eneste selvmordsangrep fra Hamas fører til en opptrapping av angrepene rettet mot selvstyremyndighetene, mens de som tar på seg ansvaret for selvmordsbombene går fri i Gaza.

Det er først etter å ha tømt selvstyremyndighetene for enhver substans, at den israelske regjeringen sommeren 2003 bestemmer seg for å gå til angrep på Hamas. Hadde ikke alle palestinske fraksjoner nylig undertegnet en våpenhvile, med håp om nye fredsforhandlinger? Den 21. august blir likevel Ismail Abu Shanab, en av de viktigste lederne for den islamistiske bevegelsen, offer for en målrettet likvidasjon. Dette blir betraktet som et «alvorlig brudd» på den fjerde Genève-konvensjonen, en kriminell handling som burde rettsforfølges. Og volden fortsetter …

Statsminister Sharon håper fortsatt å få palestinerne til å akseptere «den langsiktige løsningen» han har sett for seg siden 1998: noen bantustans inneklemt mellom en jernring av jødiske bosetninger. Palestinerne vil få lokalt selvstyre i disse enklavene, men ikke noen form for suverenitet. Den israelske regjeringen vender her tilbake til den gamle koloniale måten å herske over «innfødte» befolkningsgrupper på. Som en gigantisk «innrømmelse» vil Sharon gå med på å kalle dette for en palestinsk «stat», selv om den overhodet ikke har noen uavhengighet.

For å sette sitt program ut i livet, har Sharons regjering igangsatt byggingen av en «sikkerhetsmur». Målet med denne muren er ikke å skille palestinere og israelere fra hverandre, men å stenge flertallet av palestinerne på Vestbredden inne i gettoer. Muren spiser seg dypt inn på palestinske områder, fører til ubotelige ødeleggelser i økosystemet, legger beslag på vannressurser, isolerer Jerusalem fra Jordandalen, og vil innen 2005 dele Vestbredden inn i tre fullstendig atskilte soner.

På tross av denne strategien, forsterker USA sin støtte til Ariel Sharon, mens EU nøyer seg med ærbødige fordømmelser, som forsterker palestinernes fortvilelse. De overlates til seg selv, uten noen som helst beskyttelse, overfor de gjentatte bruddene på folkeretten som får gå ustraffet hen.

Etter å ha gravlagt «veikartet for fred», puster Sharon liv i tanken om en fullstendig tilbaketrekning fra Gaza. Han er ute etter å berolige israelerne, som vil ha en slutt på krigen og ytrer ønske om tilbaketrekning fra de okkuperte områdene og bosetningene. Med noen tusen nybyggere og mer enn en million palestinere, har Gazastripen alltid vært et mareritt for okkupasjonsmakten. Sharon kan nok komme til å iverksette en slik tilbaketrekning, men han vil samtidig trekke ut tiden (tilbaketrekningen skal ikke finne sted før i 2005) og få president Bush til å gi flere konsesjoner til Israel (anerkjennelse av israelsk kontroll over de store bosetningene.)

Denne planen fører til tautrekking i regjeringskoalisjonen og møter motstand fra enkelte militære talsmenn, som er redde for en gjentakelse av den forhastede tilbaketrekningen fra Sør-Libanon i mai 2000: Hamas kan komme til å fremstå som den store seierherren. Bekymringen blir ikke mindre av at alle palestinske fraksjoner forhandler om kontrollen av Gaza og at sjeik Ahmed Yassin erklærer at han er rede til å stanse alle militære operasjoner ledet fra dette området dersom tilbaketrekningen er total.

Situasjonen er derfor kompleks, og Ariel Sharon har ytterligere formørket tingenes tilstand gjennom å få grunnleggeren for den islamistiske bevegelsen drept. Det bryr han seg imidlertid neppe om, for han vet at det er gjennom en opptrapping av volden han kan få gjennomslag for sitt syn. Israelere og palestinere vil fortsette å betale prisen for denne galskapen, som kan strekke seg utover Midtøstens grenser. Eyad Serraj har advart oss: «Bare dødens leir triumferer.»

Erklæring gjengitt på nettsiden til Hamas? væpnede fløy, 17. mars 2004.