Demokratiprosjekt uten troverdighet

Bush-administrasjonen brukte tre typer begrunnelser for å rettferdiggjøre invasjonen i Irak. Den første var selvfølgelig «krigen mot terror», erklært i etterkant av 11. september 2001. Uten et eneste bevis ble Saddam Hussein presentert for det amerikanske folk som Osama bin Ladens medskyldige, om ikke selve oppdragsgiveren for attentatet. Det andre argumentet for å gå til krig mot Irak var trusselen «masseødeleggelsesvåpnene» innebar. Vi vet nå at informasjonen fra USA og Storbritannia på dette området var full av løgn. Etter hvert som disse to argumentene – terror og masseødeleggelsesvåpen – svant hen, ble et tredje argument stadig viktigere: Washington lovet å gjøre Irak til en demokratisk modell, så forlokkende at den ville tjene som eksempel for hele Midtøsten.

Dette argumentet ble fremsatt fra starten av kampanjen mot Irak, samtidig med de to andre, men ble spredt med spesielt stor iver av Bush-administrasjonens «nykonservative» venner, som er svært aktive i Pentagon. Presidenten ga selv høytidelig uttrykk for sin ambisjon om å spre «demokratiske verdier» til Midtøsten. Det gjorde han allerede 26. februar 2003, like før invasjonen av Irak, foran American Enterprise Institute, en tankesmie som er kjent som et rede for «nykonservative» og kompromissløse Israel-tilhengere. Bush skrøt for øvrig av å ha «lånt» 20 personer herfra til sin administrasjon. Senere, som for å klargjøre hvilke verdier det var som hovedsakelig skulle spres, foreslo den amerikanske presidenten 9. mai 2003 «opprettelsen av en frihandelssone mellom USA og Midt-Østen i løpet av ti år».

Argumentasjonen om demokratisering har falt i god jord hos enkelte tilhengere av «humanitær krigføring» under Clinton-administrasjonen, folk som også har støttet opp om Bushs harde linje. Harvard-professor og menneskerettighetsekspert Michael Ignatieff er en representant for denne kretsen som fremsetter sofistikerte argumenter for å komme administrasjonen til unnsetning, og veie opp for dens mer frustrerende resonnementer. I et oppsiktsvekkende essay publisert i begynnelsen av 2003 i søndagsbilaget til New York Times, skrøt Ignatieff – i en blasert tone, for bedre å overbevise – av «det amerikanske imperiets» fortreffelighet, som i hans fremstilling ble ensbetydende med «Det godes imperium». USA skulle være et «imperium light, et globalt hegemoni med goder som frie markeder, menneskerettigheter og demokrati, tvunget igjennom av den mest fryktinngytende militærmakten verden noen gang har sett.» Som avslutning på sin forsvarstale, skrev Ignatieff: «Det som taler i imperiets favør, er at det på steder som Irak representerer det siste håp, både for stabilitet og demokrati.» I etterpåklokskapens lys trer denne prognosen frem i all sin uriktighet…

Motsatt av disse «idealistiske» hyllestene fra «liberalere» – som de «progressive» kalles i USA – har Bush-administrasjonens ambisjon om å bringe demokrati til den muslimske verden generelt og til Irak spesielt, møtt sterk kritikk fra «realistene». Adam Garfinkle, sjefredaktør for The National Interest, som er det viktigste teoretiske tidsskriftet til denne strømningen, advarte allerede høsten 2002 kraftig mot naiviteten i denne typen tilnærming.

Den første innsigelsen han trakk frem dreide seg om «demokratiets paradoks», definert av en annen Harvard-professor, den berømte Samuel Huntington: I noen regioner i verden kan demokratiet fungere til fordel for krefter som er fiendtlig innstilt overfor Vesten, forbildet for nettopp dette demokratiet. Den muslimske verden er regionen par excellence hvor denne loven blir bekreftet, hvor fiendtligheten til USA har nådd toppunktet.

Garfinkles andre innsigelse var at en kampanje for demokrati i den arabiske verden «forutsetter enten en betydelig endring i USAs holdning overfor de udemokratiske herskerklasser i Saudi-Arabia, Egypt, Jordan og andre land vi i lang tid har betraktet som våre venner, eller en permanent situasjon med åpenbart diplomatisk hykleri.»

Det er årsaken til at innbyggerne i den muslimske verden møter Washingtons demokratiske løfter med skepsis iblandet bitter ironi. De har kjent godt til dette hykleriet i lang tid. USAs virkelige tilhengere av demokrati understreker nettopp dette. Thomas Carothers, forsker ved Carnegie Endowment for International Peace, kritiserte for et år siden «personlighetsspaltningen» til president Bush og hans krets: «’Realisten Bush’ dyrker aktivt gode forbindelser med ’vennskapelige tyranner’ flere steder i verden, mens ’Ny-reaganisten Bush’ kommer med gjentatte appeller om en ny og kraftig kampanje for demokrati i Midtøsten.»

Sherle Schwenninger, meddirektør for programmet for global økonomisk politikk i New America Foundation, skriver i en artikkel om USAs strategi at «selve essensen i den amerikanske politikken de tre siste tiårene har vært i strid med demokratiet og arabisk selvbestemmelse.» Hver eneste president har fulgt den samme tredelte strategien som «har støtt den arabiske befolkningen grundig fra seg»: «finansieringen av forsvaret av Israel og fremmingen av en viss type fredsprosess»; «støtten til pro-amerikanske regjeringer i Egypt og Jordan»; «opprettholdelsen av nære allianser med de herskende familiene i oljestatene rundt Den persiske golf, spesielt kongefamilien i Saudi-Arabia.»

Schwenninger legger til at «okkupasjonen av Irak har bare forsterket Amerikas legitimitetsproblemer. De fleste mennesker i regionen har bare fått bekreftet sin oppfatning om at USA er mer interessert i olje og sin dominerende militære posisjon, enn velferd for det irakiske folket».

Fraværet av masseødeleggelsesvåpen i Irak og en situasjon preget av dyp folkelig mistillit, om ikke ren fiendtlighet, overfor USA, har fått George Bush til å utvide «den demokratiske salgsmappen». Med dette for øye, holdt han i USAs handelskammer en programmatisk tale 6. november 2003 foran National Endowment for Democracy, en tankesmie som ble grunnlagt i 1983 etter inspirasjon fra Reagan-administrasjonen. Presidenten gjorde demokratibygging i den muslimske verden til hovedtema i sin tale, men viste samtidig hvor variabel hans oppfatning av demokrati er, gjennom å gi rosende ord til eneveldige herskere i en lang rekke arabiske land: Marokko, Bahrain, Oman, Qatar, Jemen, Kuwait, Jordan, og til og med det saudiarabiske monarkiet. Samtidig refset han «de palestinske lederne, som blokkerer og undergraver demokratiske reformer.»

Noen dager senere fant det sted en styrkeprøve i Irak mellom på den ene siden «prokonsul» Paul Bremer, som det britiske tidsskriftet The Economist kaller ham, og hans irakiske samarbeidspartnere, og på den andre siden storayatolla Ali al-Hussein al-Sistani, den fremste åndelige lederen for sjiamuslimene i Irak.

En i aller høyeste grad paradoksal styrkeprøve (jamfør Huntingtons paradoks), ettersom det var ayatollaen som krevde allmenn stemmerett, både i valget av grunnlovgivende forsamling og i ratifiseringen av en ny grunnlov, mens okkupasjonsmyndighetene hevdet det var umulig å organisere valg på kort sikt, for å rettferdiggjøre den formelle overføringen av makten til en irakisk regjering oppnevnt av Washington. Ved denne konfrontasjonen klarte ayatollaen – støttet av sine tilhengere og av massedemonstrasjoner – å tvinge gjennom en megling fra FN, som endte med løfter om å avholde valg mot slutten av 2004.

Dette har vært svært skadelig for Bush-administrasjonens «demokratiske image», og med synkende meningsmålinger og et presidentvalg som bare er noen måneder unna, velger administrasjonen å lansere et nytt, oppsiktsvekkende initiativ. Den 13. februar i år publiserte den liberale arabiskspråklige og London-baserte dagsavisen Al-Hayat et arbeidsdokument (working paper) med tittelen «Partnerskap G8 – Stor-Midtøsten» (G-8 Greater Middle East Partnership), som Washington hadde distribuert til G8-ledernes «sherpaer» i forkant av toppmøtet 8.-10. juni 2004 på Sea Island i Georgia, USA.

Dette amerikanske dokumentet forsyner seg grovt av rapportene om den arabiske verden som er utarbeidet under ledelse av Det arabiske fondet for sosial og økonomisk utvikling (AFSED) og den regionale avdelingen av FNs utviklingsprogram (UNDP). Den utbredte fattigdommen, analfabetismen og arbeidsløsheten i arabiske land blir tatt opp, for å få det til å ringe i G8-medlemmenes alarmklokker. Deres «felles interesser» er ifølge dokumentet truet av «en økning i ekstremismen, terrorismen, internasjonal kriminalitet og illegal innvandring.» Det er på denne bakgrunnen Washington kaller G8-medlemmene inn på teppet, og sammenligner dette med initiativer som bare i noen grad går i samme retning – for eksempel Euro-Middelhavssamarbeidet («Barcelona-prosessen») og den amerikanske statens Middle East Partnership Initiative – og påkaller den «multilaterale innsatsen for gjenoppbygging av Afghanistan og Irak» som om det dreide seg om én og samme prosess.

Under overskriftene «Demokrati» og «Kunnskapssamfunn» inneholder dokumentet flere forslag til initiativer, som alle har svært begrenset omfang, som for eksempel teknisk bistand fra G8 til de arabiske landene som avholder valg mellom 2004 og 2006. Det presiseres at det her er snakk om assistanse i forkant av valget (teknisk hjelp til å registrere velgere og opplæring av personell), og ikke overvåking av selve gjennomføringen av det. Et annet initiativ er hjelp til opprettelse av utdanningssentre for kvinnelige ledere og for journalister, organer for juridisk assistanse (sharia-lov inkludert) og ikke-statlige organisasjoner, samt hjelp til utdanning av 100 000 lærere innen 2008.

Det er under overskriften «Økonomiske muligheter» de dristigste initiativene foreslås. Her oppmuntrer man til «en økonomisk transformasjon med en styrke tilsvarende omleggingen i de tidligere kommunistiske landene i Mellom- og Øst-Europa.» Nøkkelen til denne transformasjonen er selvfølgelig styrking av privat sektor – trylleformelen for demokratiets oppblomstring, ifølge Washingtons credo. Dokumentet viser en forbløffende naivitet når dette temaet omhandles. Med bare 100 millioner dollar årlig i fem år, skal man takket være «mikrofinansens» mirakler hjelpe 1 200 000 «entreprenører» ut av fattigdom (750 000 av dem kvinner), med et lån på 400 dollar per person!

De andre oppskriftene er mer konvensjonelle: opprettelse av en utviklingsbank for Stor-Midtøsten, etter modell av Den europeiske utviklingsbanken (EBRD). Dette til tross for at de arabiske landene allerede har minst én institusjon av denne typen, AFSED – forskjellen er bare at denne ikke styres av vestlige land. Et annet forslag er etablering av frisoner, selv om det allerede eksisterer flere slike soner i de arabiske landene. Man tar også til orde for at det skal prioriteres høyt å presse på for medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og for gjennomføring av de reformer dette krever.

Etter at Al-Hayat offentliggjorde dette dokumentet, har det kommet en storm av protester og kritikk i den arabiske verden. Bare definisjonen «Stor-Midtøsten» (Greater Middle East) er svært problematisk: I tillegg til de arabiske landene består denne sonen av Afghanistan, Iran, Pakistan, Tyrkia og Israel – land som kun har ett felles kjennetegn, nemlig at de befinner seg i det området i verden hvor fiendtligheten til USA er sterkest, og hvor den anti-vestlige versjonen av islamsk fundamentalisme er mest utbredt. En fundamentalisme Washington har utpekt som fiende nummer én etter den kalde krigen.

Utover de politisk-strategiske prioriteringene USA forsøker å få sine vestlige samarbeidspartnere til å slutte seg til, finnes det ingen geografisk, kulturell eller økonomisk begrunnelse for denne typen regional sammensetning. Den er for utstrakt eller for avgrenset, avhengig av hvilke objektive kriterier man legger til grunn. Regjeringene i de aktuelle landene, i likhet med innbyggerne, ville ikke akseptere en slik tankegang – bortsett fra Israel, som deler Washingtons strategiske prioriteringer, og ser på de andre landene i området som sin viktigste kilde til bekymring.

En av de aller første og kraftigste arabiske innsigelsene mot det amerikanske dokumentet kom fra sjefredaktøren for Arab Human Development Report, egypteren Nader Fergany. Han var forarget over måten Washington hadde benyttet seg av denne rapporten på, og publiserte en artikkel i Al-Hayat hvor han understreket at selve prosedyren – G8-medlemmene fikk kort tid til å ta stilling til dokumentet, og de arabiske statene fikk enda mindre tid – i seg selv er et uttrykk for «den arrogante mentaliteten til dagens amerikanske administrasjon overfor resten av verden, som gjør at den handler som om den råder over stater og befolkningers skjebne.»

Artikkelforfatteren kritiserer dokumentet for å generalisere funnene i et arbeid som utelukkende har konsentrert seg om de arabiske landene, og bruke dem til å beskrive et svært omfattende og uensartet område, hovedsakelig muslimsk og av de «nykonservative» betraktet som arnested for terror. Særegenhetene ved landene tas ikke i betraktning. Fergany legger frem flere grunner for kontant avvisning av prosjektet. For det første, at det er «påtvunget utenfra», uten forutgående dialog med de viktigste berørte parter. Videre den manglende «troverdigheten» til en administrasjon som skaper grobunn for korrupsjon i den arabiske verden, og som truer dens interesser. Han legger til at dette nettopp er grunnen til at Washington-dokumentet støtter seg til rapporten fra UNDP/AFSED «som en drukkenbolt støtter seg til en lyktestolpe. Ikke for å bli opplyst, men for ikke å falle.»

Fergany uttrykker en oppfatning som er svært utbredt i regionen når han skriver at Washington forsøker å «blande inn» Europa i sitt eget prosjekt. Dette gjelder spesielt de statene – fremfor alt Tyskland og Frankrike – som gikk imot invasjonen av Irak, og dermed oppnådde «popularitet og respekt i den arabiske befolkningen, i så stor grad at krefter for forandring i regionen ser dem som viktige allierte.» Hvis disse landene slutter seg til de amerikanske posisjonene, fortsetter Fergany, «vil de miste store deler av den politiske kapital deres begrensede støtte til arabiske rettigheter var verdt», og forsømme en historisk mulighet for samarbeid med progressive krefter i regionen. Han legger til at dette kanskje også er en «skjult målsetning» med Washington-dokumentet.

Fergany kritiserer spesielt USAs ønske om å påtvinge Midtøsten sin økonomiske modell. I tillegg ignorerer dokumentet de mest grunnleggende problemene i den arabiske verden: Man postulerer at Israel skal integreres i den regionale helheten, uten engang å nevne palestinernes rettigheter. Dokumentet er kun interessert i gjenoppbyggingen av Irak – ikke landets suverenitet – i den grad dette innebærer «distribusjon av kontrakter til selskaper fra de statene som har bidratt til å ødelegge Irak.»

Fergany konkluderer med å be de arabiske statene om å avvise det amerikanske prosjektet, samtidig som han understreker at en slik avvisning må ledsages av et oppriktig forsøk fra disse statene selv på å fremme reform, et autentisk prosjekt for renessanse i den arabiske verden. Hvis ikke, er avvisningen til ingen nytte. Det er et slikt reformprosjekt som skisseres i rapporten fra UNDP/AFSED. Den siste utgivelsen, som kom i oktober 2003, viste at man hadde tatt inn over seg den kritikken som ble fremmet mot den første utgaven av rapporten (juli 2002). Den ble kritisert for å tilpasse seg det nyliberale credo og neglisjere det ansvaret dominansen utenfra har for tilstanden i den arabiske verden. Rapporten fra 2003 legger vekt på de arabiske økonomienes avhengighet av Vesten, modererer til en viss grad den økonomiske liberalismen, og advarer mot å erstatte statlige monopoler med private monopoldannelser. Rapporten inneholder også en kraftig kritikk av amerikansk og israelsk politikk i Midtøsten.

Dette troverdighetsproblemet er det amerikanske prosjektets mest tungtveiende problem. Selv svorne tilhengere av forandring i den arabiske verden forkaster det av denne grunn. Det er for eksempel tilfelle for den tunisiske menneskerettighetsaktivisten Moncef Marzouki som, også han i Al-Hayat, understreker «den totale mangelen på troverdighet i USAs fremming av demokrati i den arabiske verden.” Han legger til at «man kan til og med si at deres politikk tvert i mot ender med det motsatte, å sette døren på vidt gap for ekstremistiske, islamistiske krefter – slik vi ser det i Irak og også kommer til å se det andre steder.»

Den dype fiendtligheten Bush-administrasjonen vekker i den arabiske verden og mistilliten mot alt den kommer med, har tvunget Washingtons viktigste arabiske allierte – det vil si regimene i Egypt og Saudi-Arabia – til temmelig raskt å ta avstand fra det amerikanske initiativet. Egypts president Mubarak har til og med stilt seg i spissen for kritikken for å beskytte seg så godt han kan mot de kraftige reaksjonene initiativet er dømt til å provosere frem. Etter å ha gitt uttrykk for sine egne reservasjoner, ilte han til Riyadh for sammen med sitt saudiarabiske vertskap å publisere en felles erklæring som avviste at man «utenfra påtvinger de arabiske og muslimske landene en spesifikk type reformer».

USAs arabiske allierte forsøker på sin side å stable på beina det «saudiarabiske initiativet» (som i utgangspunktet er inspirert av Washington) på det arabiske toppmøtet i Tunis 29. og 30. mars i år. Dette initiativet ble offentliggjort i januar 2003 med tanke på det forrige toppmøtet som skulle avholdes i Bahrain i mars samme år. Møtet ble flyttet til Sharm el-Sheikh i Egypt, og begrenset til en dag (1. mars) på grunn av Irak-krisen. Initiativet fra den saudiarabiske kronprins Abdallah var blitt politisk ubeleilig i en situasjon med regional spenning, og flere av hans kolleger advarte mot å underlegge seg Washingtons befalinger. Den syriske presidenten Bashar el-Assad var spesielt kritisk overfor de ulike «maskene» Washington tok i bruk for å føre verden bak lyset og slå kloa i Irak: FNs våpeninspeksjoner, Sikkerhetsrådets resolusjoner, masseødeleggelsesvåpen, «spørsmålet om demokrati, deretter menneskerettigheter, og nå gir de oss løfter om utvikling.»

Det saudiarabiske initiativet gikk ut på å få de arabiske statene til å vedta et nytt charter som fremmet «egen-reformer» og utvikling av «politisk deltakelse», samt tiltak «for å støtte og fremme privat sektor» og på sikt etablere et «arabisk fellesmarked». Kort sagt, de samme oppskriftene – hvor kontrasten mellom de forsiktige formuleringene når det gjelder politiske spørsmål og de fundamentale og besluttsomme formuleringene angående økonomi, er en tydelig indikasjon om at «liberaliseringen» i Midtøsten, med slike ledere, står i stor fare for å begrense seg til privatisering.

Se også kommentarer til artikkelen i andre medier. For en spesielt naiv utlegning om demokratiseringsprogrammet i Midtøsten, se Victor Davis Hanson: ?Democracy in the Middle East
George W. Bush, ?President Discusses the Future of Iraq?, Pressesekretærens kontor, Det hvite hus, 26. februar, 2003.
George W. Bush, ?Remarks by the President in Commencement Address at the University of South Carolina?, Pressesekretærens kontor, Det hvite hus, 9. mai 2003.
Michael Ignatieff, ?The Burden?, New York Times Magazine, 5. januar 2003.
Adam Garfinkle, ?The Impossible Imperative? Conjuring Arab Democracy?, The National Interest, høsten 2002.
Thomas Carothers, ?Promoting Democracy and Fighting Terror?, Foreign Affairs, januar/februar, 2003.
Sherle Schwenninger, ?Revamping American Grand Strategy?, World Policy Journal, høsten 2002.
?Remarks by the President at the 20th Anniversary of the National Endowment for Democracy, United States Chamber of Commerce?, Det hvite hus, Washington, 6. november 2003.
Den engelske originalteksten er tilgjengelig på dagsavisens engelskspråklige nettside: http://english.daralhayat.com
UNDP og AFSED, Arab Human Development Report 2002 og Arab Human Development Report 2003, New York. Tilgjengelig på engelsk, arabisk og fransk. Arabisk versjon kan lastes ned gratis på nettet. Se www.undp.org
Legg merke til hvordan ?illegal innvandring? sammenlignes med de andre ondene som listes opp.
Nader Fergany, ?Kritikk av prosjektet ?Stor-Midtøsten?: Araberne er nødt til å avvise en reform som kommer utenfra? (på arabisk), Al-Hayat, 19. februar 2004.
Som straffereaksjon på dette har Bush-administrasjonen kraftig redusert USAs bidrag til AFSEDs budsjett i forhold til summen som allerede var vedtatt av Kongressen.
Moncef Marzouki, ?Det amerikanske demokratiprosjektet i Stor-Midtøsten–ja, men sammen med hvem?? (på arabisk), Al-Hayat, 23. februar, 2004.
Se Nevine Khalil, ?Winds of Change?, Al-Ahram Weekly, Kairo, 26. februar 2004.
Se Amira Howeidy, ?Swan-Song for Arab Unity?, Al-Ahram Weekly, 6. mars 2003. (…)