Det store sviket

Den 30. desember 2003 så jeg et fotografi på forsiden av New York Times, som illustrasjon til en artikkel av Jeffrey Gettleman. Jeg kan ikke få dette bildet ut av hodet. Det viste en ung mann sittende i en stol foran en sjetteklasse i Blairsville, Pennsylvania. En kvinne sto ved siden av ham. Det var ikke klassens lærer, men den unge karens mor. Hun var med for å hjelpe, for sønnen var blind.

Gutten på bildet var Jeremy Feldbusch, 24 år gammel. Han var sersjant i USAs Army Rangers, som holdt vakt ved en demning langs Eufrat-elva i Irak 3. april 2003 da en granat eksploderte 30 meter unna. Granatsplinter rev opp ansiktet hans. Da han våknet etter å ha ligget i koma i fem uker på et militærsykehus, kunne han ikke se. To uker seinere ble han tildelt utmerkelsene Purple Heart og Bronze Star, men han kunne fortsatt ikke se. Faren hans sa, sittende ved sengekanten til sønnen sin: «Kanskje Gud mente du hadde sett nok dreping.»

Avisene den dagen rapporterte at 477 amerikanske soldater var blitt drept under krigen. Det som vanligvis ikke rapporteres, er at for hvert dødsfall er det fire eller fem menn og kvinner som er blitt alvorlig såret.

Begrepet «alvorlig såret» er milevis fra å beskrive de forferdelsene dette innebærer. Sersjant Feldbuschs mor, Charlene Feldbusch, som sammen med faren praktisk talt bodde ved siden av sønnens sykehusseng i to måneder, så en dag en ung kvinnelig soldat som kreket seg forbi henne i korridoren. Hun hadde ingen bein, og hennes tre år gamle sønn kom kravlende etter henne.

Charlene Feldbusch begynte å gråte. Seinere fortalte hun Gettleman: «Vet du hvor mange ganger jeg gikk frem og tilbake i disse korridorene og så disse menneskene uten armer og bein, og tenkte: Hvorfor kunne ikke det vært sønnen min? Hvorfor øynene?»

Hvor mange av de nå tre tusen eller flere «alvorlig sårede» har kommet tilbake blinde, eller uten armer og bein? Skuespilleren Cher fortalte på nyhetskanalen C-Span en dag at hun hadde besøkt Walter Reed-sykehuset i Washington DC, og møtt soldater som var kommet tilbake fra krigen: «Den første personen jeg støtte på da jeg gikk inn på sykehuset, var en gutt på 19 eller 20 år som hadde mistet begge armene… alle hadde mistet enten en arm… et bein eller to bein… Jeg mener bare at hvis det ikke var noe grunnlag for denne krigen, er dette det mest rystende jeg noen gang har sett… Jeg lurer også på hvorfor Cheney, Wolfowitz, Bremer og presidenten ikke lar seg avfotografere sammen med disse guttene? For jeg forstår ikke hvorfor disse guttene blir gjemt bort… det er ikke til å tro.»

Å sende unge menn og kvinner en halv verden bort, inn i et annet land, utstyrt med de mest avskrekkende våpen, men likevel utsatt for geriljaangrep som kan gjøre dem blinde eller lemleste dem – er ikke det det ultimate svik fra vår regjerings side overfor våre unge?

Ofte forstår soldatenes familier dette før sønnene og døtrene selv gjør det, og forsøker å argumentere med dem før de reiser. Det gjorde Ruth Aitken overfor sin sønn, som var kaptein i hæren. Hun fortalte ham at det var en krig for olje, mens han insisterte på at han skulle forsvare landet mot terrorister. Han ble drept 4. april 2003, under kamper rundt Bagdad flyplass. «Han gjorde jobben sin,» sa moren. «Men det gjør meg sint at hele denne krigen ble solgt til det amerikanske folk og til soldatene som noe den ikke var.»

Kendall Waters-Bey fra Baltimore, stabssersjant i marinekorpset, ble også drept i Irak. Faren holdt opp et fotografi av sønnen foran nyhetskameraene, og sa: «President Bush, du tok min eneste sønn fra meg.» En annen far, Fernando Suarez del Solar fra Escondido i California, uttalte til reportere at hans sønn, som var visekorporal i marinen, hadde dødd for «Bushs olje».

Selvfølgelig er ikke disse soldatene og deres familier de eneste som er blitt sveket. Det irakiske folket, som ble lovet frihet fra tyranniet, fikk sitt land – som allerede var ødelagt av to kriger og ti år med sanksjoner – angrepet av den mektigste krigsmaskinen i historien. USAs militære lanserte med stolthet sin shock and awe-kampanje. Den skulle ta livet av ti tusen eller flere irakiske menn, kvinner og barn, lemleste mange flere – og føre til at landet ramlet fullstendig sammen. Okkupasjonshæren, som var så effektiv i sin ødeleggelse, sto deretter og så på mens Iraks historiske monumenter ble plyndret og lagt ruiner.

Listen over svik er lang. Denne regjeringen har sveket verdens forhåpninger om fred. Etter at 50 millioner mennesker døde under andre verdenskrig, ble De forente nasjoner etablert for, som FN-pakten erklærer: «… å redde fremtidige generasjoner fra krigens svøpe.»

Det amerikanske folket er sveket. Selv om den kalde krigen er over og «kommunismens trussel» ikke lenger kan rettferdiggjøre stjelingen av trillioner av skattepenger til militærbudsjettet, fortsetter dette tyveriet av den nasjonale rikdommen… Det forsetter på bekostning av de syke, barna, de gamle, de hjemløse, de arbeidsledige – og utvisker alle forhåpninger om at det etter Sovjetunionens fall ville komme et «fredsutbytte» som skulle gi velferd til alle.

Vi kommer dermed tilbake til det ultimate sviket, sviket mot de unge som er blitt sendt til krig med høyttravende løfter og løgner om frihet og demokrati, om plikt og patriotisme. Vi kjenner historien altfor dårlig til å huske at disse løftene, disse løgnene, kan spores langt tilbake i landets fortid.

Unge menn – gutter faktisk, for verdens hærer, inkludert vår egen, har alltid bestått av gutter – ble lokket inn i grunnlovsfedrenes revolusjonære hær ved hjelp av Uavhengighetserklæringens store ord. Men de ble dårlig behandlet, gikk i filler og uten støvler, mens offiserene deres levde i luksus og kjøpmenn dro inn krigsprofitter. Tusener begikk mytteri, og noen ble henrettet etter ordre fra general Washington. Etter krigen, da bønder i Vest-Massachusetts, mange av dem veteraner, gjorde opprør mot tvangsnedleggingen av gårdene deres, ble de slått tilbake med makt…

Det har en lang historie, dette sviket mot dem som sendes for å drepe og dø i kriger. Når soldater skjønner dette, gjør de opprør. Tusener deserterte i krigen mot Mexico, og under den amerikanske borgerkrigen var det dyp forargelse over at de rike kunne kjøpe seg fri fra militærtjeneste og at finansherrer som J.P. Morgan profiterte på at haugene av lik ble stadig høyere på slagmarken. De svarte soldatene som vervet seg til Nordstatenes unionshær og var avgjørende for seieren, kom hjem til fattigdom og rasisme.

Soldatene som kom hjem fra første verdenskrig, mange av dem lemlestede og sjokkskadde, ble hard rammet av den økonomiske depresjonen, som kom knapt tolv år etter at krigen var over. Arbeidsløse og med sultende familier, samlet de seg i Washington, tjue tusen av dem fra alle kanter av landet. De satte opp telt i hovedstaden og krevde at Kongressen betalte dem den bonusen de var blitt lovet. I stedet ble hæren tilkalt, og veteranene ble skutt mot, tåregasset og spredt.

Kanskje var det for å viske ut dette grufulle minnet, eller kanskje var det gløden fra den store seieren over fascismen, men veteranene fra andre verdenskrig fikk i alle fall en soldatenes Bill of Rights: gratis college-utdanning, huslån med lav rente og livsforsikring.

Veteranene fra Vietnam-krigen derimot, kom hjem og opplevde at den samme regjeringen som hadde sendt dem ut i en umoralsk og fruktesløs krig – som hadde skadet så mange av dem, både i kropp og sinn – nå helst ville glemme dem. USA hadde sprayet store deler av Vietnam med det kjemiske middelet Agent Orange, som for vietnameserne førte til mange hundre tusener døde, krefttilfeller og misdannelser.

Svært mange amerikanske soldater ble også utsatt for dette. Titusener ba Veteranadministrasjonen om hjelp, og viste til sykdom og misdannelser hos barna sine. Men regjeringen nektet å ta ansvar for dette. Likevel, et søksmål mot Dow Chemical, som produserte Agent Orange, førte til et forlik på 180 millioner dollar, med 1000 dollar til hver familie, noe som tyder på at mer enn hundre tusen familier krevde erstatning for skader knyttet til bruken av dette kjemiske middelet.

Samtidig som regjeringen pøser milliarder inn i krigføring, har den ikke råd til å ta hånd om Vietnam-veteranene som er hjemløse, som venter i Veteranadministrasjonens sykehus, eller som lider av mentale forstyrrelser. Et sjokkerende høyt antall begår selvmord. Det er en bitter arv.

USAs regjering skrøt av at bare 148 amerikanske soldater døde i kamp under den første golfkrigen i 1991, selv om tallet på irakiske døde kan ha vært rundt 100 000. Regjeringen har imidlertid holdt skjult for befolkningen at 206 000 veteraner fra denne krigen leverte erstatningskrav til Veteranadministrasjonen for skader og sykdommer de fikk under krigen. I de omtrent tolv årene som er gått siden den første golfkrigen har 8300 veteraner dødd, og 160 000 uføresøknader er innvilget av Veteranadministrasjonen.

Sviket mot soldater og veteraner forsetter i den såkalte «krigen mot terror». Løftene om at USAs militære styrker ville bli tatt imot som frigjørere har smuldret opp etter hvert som soldater er blitt drept hver dag i en dødelig geriljakrig som forteller soldatene at de er uønsket i Irak. I en artikkel i juli i fjor i Christian Science Monitor uttaler en offiser i tredje infanteridivisjon i Irak følgende: «Vær ikke i tvil, moralen hos de fleste soldatene jeg har truffet er helt på bånn.»

Og de som kommer tilbake i live, men blinde og uten armer eller bein, opplever at Bush-administrasjonen kutter i bevilgningene til veteraner. I sin State of the Union-tale gikk Bush gjennom de vanlige takksigelsene til de som tjenestegjør i Irak, men fortsatte å se bort fra det faktum at tusener har kommet sårede tilbake, fra en krig som blir stadig mer upopulær.

Bushs kjappe Thanksgiving-tur til Irak, som ble hausset opp i media, ble oppfattet på en annen måte av en militærsykepleier i Landstuhl, Tyskland, der krigsskadde blir behandlet. Hun sendte ut en e-post hvor hun skrev: «Min ’Bush Thanksgiving’ var litt annerledes. Jeg tilbrakte den på sykehuset hvor jeg tok hånd om en ung løytnant fra West Point, som var blitt såret i Irak… Når han presset knyttnevene mot øynene sine og rugget hodet frem og tilbake, så han ut som en liten gutt. Det gjorde de alle, alle de 19 på avdelingen den dagen, noen uten bein, øyne, eller verre… Det er synd Bush ikke inkluderte oss i sine ferieplaner… Mennene sa det samme, men du kommer aldri til å lese om det i avisen.»

Da Jeremy Feldbusch, blindet i krigen, kom tilbake til sin hjemby Blairsville, en gammel kullgruveby med 3600 innbyggere, ble det holdt en parade for ham og ordføreren æret ham. Jeg kom til å tenke på den blinde, armløse og beinløse soldaten i Dalton Trumbos roman Johnny Got His Gun. Han ligger i sykesenga si, ute av stand til å snakke eller høre, og tenker tilbake på den dagen han skulle sendes ut i krigen og hjembyen hans holdt avskjedsfest for ham, med taler om kamp for frihet og demokrati. Etter hvert lærer han å kommunisere gjennom å taste morsesignaler med hodet, og han ber myndighetene om å ta ham med til klasserom overalt, for å vise barna hva krig er. Men myndighetene svarer aldri. «I et forferdelig øyeblikk så han hva det hele handlet om. De ønsket bare å glemme ham.» På en måte ba denne romanen – i likhet med de hjemkomne veteranene – oss om ikke å glemme.