Massakrenes mekanismer

Etter at FN-konvensjonen om folkemord ble vedtatt 9. desember 1948, er dette begrepet blitt forankret i språket som betegnelsen på den absolutte ondskap, grusomhet på sitt mest ekstreme, med tilintetgjøring av forsvarsløse sivilbefolkninger som følge. Begrepet «folkemord» (genocide) ble oppfunnet i 1944 av den polske juristen Raphael Lemkin, og det har fått stadig større internasjonal utbredelse. I løpet av andre halvdel av 1900-tallet har man brukt begrepet «folkemord» om nesten alle konflikter med et stort antall sivile ofre: Kambodsja, Burundi, Rwanda, Guatemala, Colombia, Irak, Bosnia, Sudan, Tsjetsjenia, og så videre.
Begrepet er også blitt brukt med tilbakevirkende kraft for å beskrive grekernes massakre av innbyggerne på Melos (5. århundre f.Kr.), massakren i den franske Vendée-regionen i 1793, massakren av indianere i Nord-Amerika og av armenerne i 1915 – for ikke å glemme sultkatastrofene i Ukraina, deportasjonene av befolkningsgrupper i Sovjetunionen under Stalin, og selvfølgelig utryddelsen av europeiske jøder og sigøynere under andre verdenskrig. I tillegg er betegnelsen brukt om amerikanernes atombombeangrep i Hiroshima og Nagasaki. Dette er naturligvis ikke en uttømmende liste…
Bruken av begrepet «folkemord» om så forskjellige historiske situasjoner, fører med seg en lang rekke motforestillinger og opphetede debatter. Den mangfoldige bruken uttrykker et behov for å kunne ty til et universelt begrep i beskrivelsen av et massivt fenomen på 1900-tallet: ødeleggelsen av sivile befolkninger. Det har også oppstått andre begrep, som politicide (1988) og democide (1994), men genocide brukes fortsatt i overveldende grad, og det utvikles til og med egne «genocide studies». Denne forskningen formidles videre i tidsskriftet Journal of Genocide Research.

Det første problemet knyttet til ordet «folkemord» har altså å gjøre med hvordan det brukes. Det inngår i alle former for humanitær, politisk og identitetsmessig retorikk. Å avdekke hva som ligger bak bruken av dette begrepet utgjør i seg selv et helt forskningsfelt. Fremfor alt handler det om hukommelsen: å få alle til å ta inn over seg akkurat det folkemordet en befolkning hevder å ha vært offer for i fortiden. Det mest talende eksemplet på dette området er armenernes kamp for anerkjennelse av at deres folkegruppe er blitt utsatt for folkemord.
Bruken av dette begrepet handler også om humanitær hjelp, når ikke-statlige organisasjoner (NGOer) går ut og sier at et folk står i fare for å bli utsatt for folkemord. Begrepet er i så henseende ment å sette en støkk i opinionen, som igjen kan skape åpning for internasjonal inngripen. Også rettslige spørsmål står på spill når man bruker dette begrepet, altså når udåden er gjort og det gjelder å få internasjonale domstoler til å rettsforfølge de ansvarlige for «forbrytelsen folkemord».
Begrepet kan også være kronen på verket i en svært aggressiv retorikk rettet mot en politisk fiende. For eksempel erklærte serberne i Kosovo seg ofre for folkemord fra albanernes side allerede midt på 1980-tallet, mens delegater på Durban-konferansen i Sør-Afrika i 2001 anklaget Israel for å være i gang med et reelt folkemord på palestinerne. En åpenbar konklusjon er at ordet like mye fungerer som symbolsk skjold – for å befeste folkets identitet som offer – som et løftet sverd mot den livsfarlige fienden. (…)