Et ideologisk hamskifte

I begynnelsen av februar i år bestemte den norske utdanningsminister Kristin Clemet at universiteter og høgskoler ikke skal omgjøres til stiftelser. Dermed falt Ryssdalutvalgets flertallsinnstilling. Institusjonene blir ikke til bedrifter i konkurranse med hverandre, men fortsetter som statlige forvaltningsorganer. Budskapet kom i en kronikk i – en tributt til den offentlige diskusjonen. Kronikken grunnga ministerens retrett fra ideen om å kommersialisere høgre utdanning, og det vant hun respekt for. Men hvor lenge kan motstanderne nyte seieren? I slutten av februar antydet statssekretær Bjørn Haugstad i utdanningsdepartementet omkamp ved å si at departementet har rom for langt større detaljstyring i høyere utdanning enn det som har vært tilfelle til nå, og at denne retten kan departementet komme til å bruke. Dette ligner en strategi som en tidligere utdanningsminister, Gudmund Hernes, i sin tid annonserte: Når tiltak fra departementet møter for sterk motstand, bøyer man av og når målet ved omgående manøvrer.

Strategien passer med en annen, som har vært brukt i skolepolitikken i Clemets regjeringsperiode. Den er av typen stegvise framstøt, tilsynelatende ubetydelige, men viktige nok til at Utdanningsforbundets leder, Helga Hjetland, har ropt ulv og grått sine modige tårer over det som har skjedd. Hva drev damen til det, hva har egentlig skjedd? – Et ideologisk hamskifte uten de store fakter. (…)