Palestinernes sak er universell

Hvorfor støtter vi palestinernes sak – en sak man i våre øyne kan måle politiske utsagns verdighet og ansvarlighet ut fra? Jeg vil svare på dette spørsmålet i mitt eget navn, men meningsfellene er mange, og innbefatter flere enn de som engasjerer seg for en «rettferdig fred» i Midtøsten. Mitt utgangspunkt er at denne saken er universell. Den er likevel ikke opplagt, og det er ikke bare fordi man aldri har sett noe lignende verken i historien eller i politikken. For hver dag som går kan vi bare konstatere at vi er altfor involvert i konflikten til å kunne forholde oss nøytrale, og altfor langt unna til å få fullstendig oversikt over alle sakens sider. Vi må i alle fall ta inn over oss at vanskelighetene med å innta en «objektiv» holdning i forhold til den palestinsk-israelske tragedien også er en del av det som gjør det så vanskelig å finne en løsning.

I juridiske og rettslige termer er det ingen absolutt skillelinje i denne konflikten – det dreier seg ikke om en krig mellom de «gode» og de «onde» – men konflikten har en klar ubalanse som er blitt stadig sterkere. Israel, en av verdens militære stormakter, disponerer hele spekteret av moderne våpen og har nære bånd til hypermakten USA. De hevder at deres aksjoner kun gjennomføres for å beskytte den israelske sivilbefolkningen. Israelerne har historiske grunner til å føle seg kollektivt truet, men i dag er det palestinerne som kjemper for å overleve som folk.

Den israelske befolkning stammer fra overlevende etter den moderne historiens største folkemord. Det internasjonale samfunn ga dem rett til å etablere en stat i det området de gamle hebreerne omtalte som «det lovede land». Jøder fra arabiske land og andre deler av verden emigrerte til denne staten frivillig eller under tvang. Israelerne kom i konflikt med fiendtlige omgivelser som nektet dem eksistensrett – de snudde opp ned på situasjonen, og gikk fra forsvar til erobring.

Krigen i 1948¹ ble igangsatt av de arabiske statene, men Israel brukte den til å sette i gang omfattende etnisk rensing. Etter denne krigen og de påfølgende konfliktene ble Israel en av verdens dominerende nasjoner. I 1967 okkuperte og koloniserte israelerne de 22 prosent som var igjen av det historiske Palestina, og gjennomførte dermed en folkerettsstridig handling som blir mer og mer ugjenkallelig. Konfliktens logiske utgang, som noen sier seg enig i og andre fornekter, er enten at palestinerne gjøres til undersåtter i en stor «jødisk stat», eller en ny massiv fordrivelse av palestinerne. Eventuelt en kombinasjon av de to.

En tredjedel av palestinerne lever allerede i eksil, de fleste som flyktninger, ofte under elendige forhold. Den israelske staten nekter dem enhver rett til å vende tilbake, og araberstatene har ingen intensjoner om å integrere dem og gi dem borgerrettigheter. Det er et «overflødig» folk hvis kollektive katastrofe er blitt en del av den nasjonale bevisstheten. Palestinerne venter fortsatt på at det internasjonale samfunn skal holde sitt løfte om å gi dem selvstendighet i en levedyktig stat. I stedet har de blitt avspist med en stagnerende selvstyremyndighet, og holdes kollektivt ansvarlig for angrepene på sine naboer i Israel.

Før den andre intifadaen² hadde observatører merket seg det palestinske sivilsamfunnets forbløffende motstandsevne under okkupasjonen. Palestinerne hadde dyrket jorden, utviklet et helse- og skolevesen, gitt liv til kunstnere og forfattere, opparbeidet solidaritet mellom familier og i organisasjonsliv. De siste årene har Israels regjering og hær klart å ødelegge disse ressursene gjennom systematisk ødeleggelse av infrastruktur og eksistensgrunnlag. De har drevet en morderisk statsterrorisme som ikke skiller mellom stridende og vanlige innbyggere. De har lammet palestinernes administrasjon, lagt beslag på deres jord og stykket opp landområder.

Israelske myndigheter hevder de kun søker en «akseptabel samtalepartner», men har i virkeligheten systematisk nørt opp under ideologiske motsetninger og kamper mellom klaner i det palestinske samfunnet – vel å merke uten å være den grunnleggende årsaken til disse motsetningene. Vi nærmer oss en tid da den doble uavhengigheten forespeilet av internasjonale avtaler ikke lenger er mulig å gjennomføre – med dramatiske konsekvenser, også for Israel.

Kan fornektelsen av selve eksistensen til det palestinske folket (fra Naqba³ til muren som nå bygges) rettferdiggjøre alle former for motstand – inkludert terroren fra forskjellige organisasjoner (muslimske eller ikke) mot Israels sivilbefolkning? Spørsmålet må stilles. Ikke bare for å «svare» på Israel og Israel-forsvarernes argumenter, men av mer grunnleggende årsaker. Og ikke bare i moralske, men også i politiske ordelag.

Terrorismen kan forklares ut fra håpløshet og avmakt, ut fra ideologi eller som et svar på statlig terrorisme. Uansett er terrorismen katastrofal for palestinernes kamp. For det første passer den som hånd i hanske med Israels strategi for å ødelegge det palestinske samfunnet, og den gir stadig nye anledninger for Israel til å øke voldsbruken, selv om dette koster dyrt, både i form av ressurser og menneskeliv. Derfor er det ikke overraskende at den israelske regjeringen vedlikeholder terrorens vekstvilkår, og regelmessig fremprovoserer nye aksjoner med sine egne angrep.

For det andre lammer terrorismen flertallet av de kreftene i det israelske samfunnet som kunne engasjere seg for å få slutt på erobringspolitikken. Dermed reduseres mulighetene for avtaler om forsoning mellom de to folkene, og det åpner for nihilisme på begge sider. Terrorismen medfører også en oppfatning av heroisme som en hellig offergjerning, særlig blant unge palestinere, og et syn på menneskelivets verdi utelukkende i et venn-fiende-perspektiv. Alle historiske erfaringer sier oss at dette over lang tid fører til at menneskenes evne til å leve sammen blir ødelagt.

At deler av det palestinske samfunnet tyr til terrorisme som svar på kolonimaktens vold forandrer likevel ikke på noen måte situasjonens asymmetri, sett fra et rettslig og juridisk standpunkt. Det gir ikke Israel rett til å tilintetgjøre sin motstander under påskudd av å forsvare seg. Det risikerer imidlertid å utsette på uviss tid muligheten for en seier over okkupanten, eller viske denne muligheten helt ut. Terrorismen er derfor ytterst selvdestruktiv, og det er palestinerne selv som må løse dette problemet. Det betyr ikke at det internasjonale samfunn passivt skal vente på at styrkeforholdene endres slik at «de svakes våpen» ikke lenger fremstår som eneste mulighet.

Disse problemene har imidlertid fullstendig skiftet karakter etter 11. september 2001 og krigene mot Afghanistan og Irak. Den israelske koloniseringen og den palestinske motstanden illustrerer at i dagens verdenssituasjon er det «loven om at det verste alltid skjer» som gjelder. Den palestinsk-israelske konflikten er fanget i en verdensomspennende voldstendens som overalt fremmer en ensidig logikk: kampen mellom «gode» og «onde» krefter. Dette visker samtidig ut den politiske betydningen som kjennetegner denne konflikten spesielt.

Slik oppstår en ny, grunnleggende asymmetri, hvor hver av partene paradoksalt nok blir den andres speil. Israel har alltid ansett palestinernes væpnede kamp som en forlengelse av «internasjonal terrorisme», en forgjenger til «globaliseringen av terror» som både USA og islamske fundamentalister driver frem i dag. Palestinerne på sin side er som alltid solidariske med den arabiske verden, til tross for at denne ikke har holdt seg for god til å forråde dem. Iblant har palestinerne vært fristet til å glorifisere sine fienders argeste motstandere: I går var det Saddam Hussein, i morgen kanskje Osama bin Laden, eller den som eventuelt måtte avløse ham. Oppfatningen av at det foregår en global kamp mellom to fiendtlige verdener, Østen og Vesten, får fotfeste. I et slikt verdensbilde vil den palestinsk-israelske konflikten bare være et ledd i den større kampen, og bare kunne løses indirekte gjennom den ene eller den andre leirens absolutte «seier». Dramaets aktører mister derfor evnen til å ta initiativ, unntatt når det gjelder å fyre opp under spiralen av gjensidig «mot-terror».

Mange palestinere kjemper av all kraft mot denne tendensen, som er katastrofal for palestinerne. De forvandles til symboler for «hellige kriger» som ikke er deres, og blir de fremste ofrene den dagen regionen settes i brann. Utviklingen er også svært bekymringsverdig for Israel, med mindre man innbiller seg at landet kan bygge seg opp som en festning under permanent unntakstilstand i hjertet av den arabiske verden. Igjen, mange israelere har en forutanelse av dette, uten foreløpig å trekke de ytterste konsekvensene av det.

Voldstendensen er en fare for hele verden, som kan oppleve at «sivilisasjonenes sammenstøt» brer seg, og absorberer og forvansker alle problemer i forbindelse med landområder, selvstyre og samfunnsånd, kolonisering og avkolonisering, rikdom og fattigdom, religiøse konflikter og kulturell avstand. Den palestinsk-israelske konflikten er alt dette i konsentrert form. Derfor er det i alles interesse, særlig de land som hører til i samme geopolitiske område, å forsøke – hvis det ikke er for sent – å få i stand løsninger basert på folkenes eksistensrett, rett til sikkerhet og oppreisning for påført lidelse.

Det sies ofte at støtte til palestinernes sak innebærer å trekke i tvil staten Israels legitimitet. Men like lite som enkelte gruppers bruk av terrorisme opphever det rettmessige ved palestinernes sak, opphever Israels urettmessige politikk landets eksistensrett som «suveren» politisk enhet. Dette legger i seg selv ingen føringer verken for suverenitetens utstrekning eller for hvilke lokale eller regionale rammer israelerne kan gå med på å avgrense sin suverenitet til for å sikre sin demokratiske eksistens i fremtiden.

To kjensgjerninger, som for øvrig henger sammen, gjør denne legitimiteten sårbar – de kan til og med trekke hele denne legitimiteten i tvil hos store deler av verdens befolkning. Den ene har å gjøre med definisjonen av Israel som «jødisk stat». Ikke bare fortsetter denne staten å ekspandere på bekostning av palestinerne, men også innenfor Israels grenser gjøres de palestinske innbyggerne til annenrangs borgere. De er frarøvet sentrale rettigheter, og står ikke på like fot med «ekte» israelere når det gjelder tilhørighet til felles jord. For det andre kan staten Israels legitimitet verken moralsk eller juridisk begrunnes i en hellig opprinnelsesmyte eller i en forvandling av masseutryddelsen deres forfedre var offer for til en «suveren rett» som setter israelerne over internasjonale bestemmelser. Ei heller gir dette grunnlag for å triumfere gjennom bruk av makt. Israels legitimitet avhenger av nabofolkenes anerkjennelse, og fremfor alt anerkjennelse fra det folket som ble «omplassert» i denne svært spesielle koloniseringsprosessen.

Derfor er det nødvendig for israelerne at palestinerne oppnår selvstyre i like stor grad som israelerne selv, kanskje til og med at de inngår et forbund med hverandre. I begynnelsen aksepterte ikke den arabiske verden Israels legitimitet, og enkelte gjør det fortsatt ikke, deriblant mange palestinere. Men dersom Israel lykkes i å ødelegge Palestina og dets folk, vil en slik anerkjennelse bli umulig, og Israel vil følgelig aldri bli en stat på lik linje med andre stater.

Hva kan utenforstående gjøre for å øve innflytelse på denne konflikten, som får globale proporsjoner og dermed truer deres egen sikkerhet? Det er visselig kun de tilstedeværende motstanderne som kan komme frem til en løsning, og den vil aldri se dagens lys med mindre den har et rettferdig grunnlag. Med et slikt grunnlag står alle fremtidsperspektiver åpne, og det er ikke opp til oss – utenforstående «vitner» eller «venner» – å erklære hva som kan rettes opp og hva som ikke kan det, etter en århundrelang kamp mellom de to nasjonale prosjektene til to folkeslag på samme jord. Konfrontasjonen mellom dem har likevel aldri vært så offentlig som den er nå. Palestinere og israelere er til stede i verden utenfor, representert av sine allierte, sine interesser, ideologiske strømninger, familie, kultur og religion. Mange land griper også inn i hverdagslivet til de to respektive samfunnene gjennom humanitære eller militære programmer, investeringer og vitenskapelig samarbeid, befolkningstilskudd, diplomati, og så videre.

Ingen tror en løsning kan påtvinges utenfra, men det er heller ingen som mener en løsning er mulig uten internasjonal mekling. I tillegg til FN, hvis historiske troverdighet står på spill, avhenger mye av USA, Europa og den arabiske verden. De bærer alle et tungt ansvar i denne konflikten. I påvente av endringer i den amerikanske holdningen, som er prisgitt dramatiske hendelser eller tilfeldige innenrikspolitiske skiftninger, har Europa en nøkkelposisjon. Ikke bare kan europeerne gjøre sitt synspunkt gjeldende, men de kan også få arabiske land til å delta i meklingsprosessen. Intet «veikart» klarer seg uten en demokratisk gjenopprettelse av balansen – noe palestinernes tillit avhenger av – med deltakelse fra hele regionen, slik at «sivilisasjonenes sammenstøt» kan nøytraliseres.

Det er derfor viktig at den offentlige opinionen engasjerer seg i denne retning, og at det gjøres på prinsipielt grunnlag. Det krever respekt både for historiske hendelser og dagens kriser, og for at en løsning må bygges på rettferdighet. Dette er ikke en selvfølge. Enda mindre selvfølgelig er det at verdensopinionen vil være i stand til å forvandle tilknytning til folkegrupper og symbolsk identifikasjon til evne til å resonnere og ta initiativer. Man kan ikke med ærligheten i behold hevde at det er likevekt mellom to svært ulike parter, men i det øyeblikk opinionen samlet hever stemmen for å be verden komme det undertrykte Palestina til hjelp, må denne saken opp på et universelt plan. Er det for sent å få dette til? Ja, det er sent, men det finnes ikke noe annet alternativ.

1 Den 15. mai, en dag etter proklamasjonen av staten Israel, angrep styrker fra Egypt, Jordan, Syria, Irak og Libanon den nye staten. O.a.
2 Brøt ut høsten 2000. O.a.
3 Naqba betyr katastrofe. Naqba-dagen (14. mai) markerer dagen palestinerne ble drevet ut, og staten Israel proklamert i 1948. O.a.