Håpets by

Ett av mine første og sterkeste minner noensinne fra Mumbai er pendlingen til jobben langs den berømte (eller beryktede?) Reay Road, langs havna. Det som ble planlagt og bygd som en firefeltsvei for kjøretøy med høy fart, er blitt redusert til en tofeltsvei flankert av en overveldende fleretasjers slum. Slumboerne, som stort sett er innflyttere til byen, går, prater, sover, sitter, jobber, vasker seg og ser barna sine ta sine første steg langs disse asfalterte veiene. Veiene har aldri hatt fortau og vil kanskje aldri få det. Reay Road er blitt et sted der mennesker og kjøretøy kjemper om plassen. Og begge parter later som om deres plass er deres kongedømme.

Mange slumboere har bygd to eller tre loftsrom over sine egne skur og leid dem ut til andre. Jevnt over bor det ti personer i en enkelt hytte (på gjennomsnittlig ti kvadratmeter). Ingen kan si med sikkerhet hvor mange som bor i Reay Road, men det er en kjent sak at antall hoder øker hver eneste dag, i likhet med kaoset. (…)