Kunsten å begrense hodene

Kapitalismen, som både produserer mye og fortærer mye, er «antropofag»: den «spiser» også mennesker. Hva er det egentlig den spiser? Kroppene? De er blitt brukt lenge, noe det gamle begrepet «produktive kropper» vitner om. Det virkelig nye i dag er den tankemessige reduksjonen. Som om den rivende utviklingen innen den instrumentelle fornuft (teknikken), som er uløselig knyttet til kapitalismen, medfører et underskudd på ren fornuft (evnen til å bedømme a priori hva som er rett og galt, godt og ondt). Det er nettopp dette trekket som for meg kjennetegner den såkalte «postmoderne» vendingen: det tidspunktet da kapitalismen, etter å ha gjort seg til herre over alt, viet seg til å «redusere hodene». (…) Hypotesen er i grunnen enkel, men radikal: vi opplever nå ødeleggelsen av modernitetens doble subjekt, det vil si det kritiske (kantianske) subjekt og det nevrotiske (freudianske) subjekt – i tillegg til det marxistiske subjekt. Et nytt, «postmoderne» subjekt er i ferd med å utvikle seg, som det gjenstår å definere.

1. Ødeleggelsen av det moderne subjekt og oppbyggingen av et nytt foregår samtidig og ekstremt fort. Kants kritiske subjekt oppsto på 1800-tallet, og Freuds nevrotiske subjekt oppsto på 1900-tallet: Man skulle kanskje tro at disse subjektenes respektable alder ville skåne dem for enhver summarisk henrettelse. Likevel er de i ferd med å forsvinne rett for øynene på oss i en forrykende fart. Man trodde at disse filosofiske subjektene var beskyttet mot historiens omskiftninger, godt etablert i en transcendental posisjon, og uuttømmelige referansepunkter for tenkningen rundt vår «væren-i-verden». Det er også mange tenkere som fortsatt spontant bygger sin refleksjon rundt disse formene, som om de var evige. Litt etter litt mister imidlertid disse subjektene sin selvfølgelighet. Kraften i den filosofiske formen som dannet dem, ser ut til å forsvinne i historien. De blir utydelige. (…)