Retten til å slappe av

For mer enn et århundre siden, i 1948, kjempet de revolusjonære for retten til arbeid, for anerkjennelsen av den veldefinerte tiden en veldefinert person – medlem av proletariatet – solgte til sin arbeidsgiver mot lønn. Jean-Baptiste André Godin, en venstreorientert bedriftsleder¹ og pådriver for «sosiale løsninger», hedret hvert år arbeidet og arbeideren den første søndagen i mai måned. Det var lenge før 1. mai ble innstiftet etter den blodige undertrykkingen av arbeideropprøret i Chicago i 1886.
På denne tiden var arbeidet en dyd både på høyre- og venstresiden. Takket være arbeidet kom plagede og marginaliserte individer på rett kjøl igjen, forbedret seg moralsk og fulgte Guds strenge befaling til Adam: «Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød» – som fortsatt bærer en aura av forbannelse. For hardt arbeid var historisk sett en form for tortur. Det middelalderske trepalium, opprinnelsen til det franske ordet for arbeid, travail, betegnet da også et torturinstrument. Det var lenge slik at aristokratene og andre av høyere byrd ikke kunne arbeide uten å tape sin rang.

I industrialiseringens sosioøkonomiske kontekst og den arbeidsdelingen den forårsaket, fremsto arbeidet som den beste måten å finne en plass – sin plass – i samfunnet på. Arbeidsetikken tok gradvis over, og tvang frem sin standard for hva som var normalt. Ve den som ikke fulgte spillereglene og i stedet flakket omkring, drev dank, jaget på andres enemerker, fløy hit og dit! Han krenket arbeidet, oppførte seg som villmann – en desertør fra industrialiseringshæren, en representant for den «naturlige» fienden, latskapen, som alltid kom galopperende tilbake straks man hadde klart å jage den bort. Latskapen ble omtalt med forakt av de som senere skulle bli oppofrende stakhanovitter,² mens den ble omfavnet med åpne armer av de udisiplinerte og uekte arvtakerne etter Epikur.³ (…)