Russland tilbake til fremtiden

Mange har nok sett det, i alle fall på tv-skjermen: Vera Mukinas monument av en arbeider og en kolkoskvinne¹ som med hammer og sigd i hånd kaster seg mot en lysende fremtid. Monumentet, som står ved inngangen til Utstillingsparken i Moskva, ble tatt ned for ikke så lenge siden. Ikke for å kastes på skraphaugen, men for å restaureres. Røde flagg har begynt å dukke opp igjen under russernes offisielle feiring av seieren over Nazi-Tyskland 9. mai, i tillegg til den røde flaggborgen på kommunistenes opptog 1. mai og 7. november.² Sovjetunionens nasjonalsang kan igjen høres.³ Tenåringer kler seg i t-skjorter med teksten «CCCP, mitt fedreland». Rockeband resirkulerer gamle sovjetiske «slagere». FM-båndet i Moskva sender stadig oftere sanger med russisk tekst. Hippe kafeer dekorerer med sovjetiske symboler, og gir dermed uttrykk for en slags postmoderne nostalgi.

Pendelen begynte å svinge allerede på midten av 1990-tallet. Sovjetiske filmer ble vist på tv «etter ønske fra publikum», ifølge kanalene. En lederskribent uttrykte sin bekymring i avisen Izvestija i 2001: Det «sovjetiske folket» er fortsatt der, og nostalgien ser ut til å være «den rådende stemningen».⁴ Meningsmålinger fra anerkjente institutter bekrefter dette: «57 prosent av russerne vil tilbake til Sovjetunionen» (2001), 45 prosent mener sovjetsystemet var «bedre» enn dagens system, 43 prosent ønsker til og med en «ny bolsjevikrevolusjon» (2003). Oppfatningene om utviklingen i Russland de siste årene fremstår som like lite «korrekte»: skepsis til «den demokratiske revolusjonen» i august 1991⁵ og massiv forkastelse (nesten 80 prosent) av de store «kriminelle» privatiseringene. (…)