Tvilerne taler i Washington

I august 1964 kastet Washington seg ut i en fåfengt og katastrofal krig i Asia som skulle koste titusener av amerikanske og millioner av vietnamesiske liv. Krigen i Vietnam handlet mer om USAs frykt for å «miste troverdighet» enn om faren for kommunistisk «smittefare» i Øst-Asia («dominoeffekten»). Den varte likevel i nesten et tiår og endte med å splitte det amerikanske samfunnet.
Selv om det fantes klarsynte sjeler i statsapparatet som allerede i 1967 skjønte at krigen allerede var tapt, drøyde det helt til 1973 før Richard Nixon – valgt i 1968 og som sin forgjenger Lyndon B. Johnson fast bestemt på «å ikke bli den første presidenten i USA som taper en krig» – endelig tok avgjørelsen om å bryte opp og overlate regjeringen i Saigon til seg selv. Hevngjerrig som han var, ville han likevel sette spor etter seg gjennom «å knuse dette lille drittlandet, Nord-Vietnam [med bomber]». Som historikeren Stanley Karnow skriver, viste krigen de herskende elitenes «overmot, kortsynthet og dobbeltspill».¹

Førti år etter hjemsøker Vietnamspøkelset USA på nytt. De radikale høyrekreftene som er samlet i Bush-administrasjonen, kom til makten i 2000 besatt av ideen om å «gjenopprette viljen til å vinne» slik Richard Perle har uttrykt det, og en gang for alle begrave «Vietnamsyndromet». I stedet har de kjørt landet fast i en eksperimentell krig som har skapt en alvorlig legitimitetskrise.
Det ser ut til at historien gjentar seg: Mot slutten av 1960-tallet hadde en betydelig andel av den amerikanske befolkningen følelsen av at «ledelsen hadde mistet forstanden».² Ett år etter invasjonen av Irak, er det amerikanske samfunnet nok en gang dypt splittet og tvilen brer seg i landet. Opinionen er i ferd med å snu: Avsløringene av tortur i irakiske fengsler undergraver statens autoritet dramatisk og forsterker den allerede utbredte oppfatningen om at krigen har økt snarere enn redusert terrortrusselen.³ (…)