Falske forbilder på Olympen

Etter andre verdenskrig begynte sport virkelig å bli et globalt fenomen, gjennom et stadig økende antall konkurranser. Sportens globalisering, kombinert med «sportifiseringen» av verden, er blitt en politisk-ideologisk størrelse til disposisjon for alle økonomiske makthavere. Etter at baron Pierre de Coubertin i 1896 vekket De olympiske leker til live igjen i Aten, har sport som fenomen vært kjennetegnet av en kombinasjon av flere faktorer: en utvikling uten sidestykke av nærmest alle idrettsgrener over hele kloden, internasjonal homogenisering av idrettsgrenene gjennom universelle regler, samt gradvis bortfall av lokalt forankrede teknikker og øvelser.

Kombinasjonen av disse faktorene har på den ene siden formet tidsoppfatningen i verden (idrettsarrangementene skjer med stadig tettere mellomrom og er blitt faste tidsmessige holdepunkt som alle forholder seg til) og endret det geopolitiske rom (idretten utspiller seg på stadig flere arenaer: ved boligblokker, på idrettsarenaer, hjemme foran skjermen, i naturen). Og det hele inngår i et tv-show som sendes til et samlet verdenssamfunn. Det kan til og med se ut til at det oppstår en ny historieoppfatning på bakgrunn av disse hittil ukjente uttrykkene for tid og rom – en historie basert på idrettsutøvernes erobringer, rekorder og prestasjoner. Slik skapes myter og «fabelaktige legender», hvor sportsheltene opptrer som guder i et hav av bilder.

Denne sportslige pandemien – utvidelsen av idrettens innflytelsessfære til sentrum av dagliglivet – kan vi få øye på i den globaliserte sportens nådeløse univers av «vinnere». Det offentlige rom, redusert til en tv-skjerm som sender drømmer, er overfylt av sport – selv politikken betraktes som en idrettsgren. Idrettsfeberen har smittet folks bevissthet med forbløffende hastighet, og gjort hvert individ til en innbitt supporter. Idretten kan nærmest regnes blant våre primærbehov – drikke, spise og sove – og den er nærmest alene om å fylle livene til ensomme folkemengder som er sløvet av sin lidenskap for det uviktige: et skudd mot mål, en sprint eller en serv. Sporten er en del av dagliglivets fundament, og for et stort antall mennesker finnes det ingenting utenfor idretten, annet enn den avgrunnsdype tomheten som formidles gjennom det den tv-overførte, uautentiske sjargongen.
Selv om de faktiske øvelsene finner sted på idrettsarenaene, forårsakes de fortryllede massenes fascinasjon nettopp av den utbredte tv-overføringen av konkurransene, som er banal og hypnotisk på samme tid. Fra ett bestemt punkt i verden – stadion – sendes bildene ut til alle mulige punkter, til alle hjem. Og konkurransene overføres på sin særegne måte: direkte, umiddelbart, i sakte film og i reprise fra alle vinkler. Om og om igjen. (…)