Fargeløst fellesskap

«I det franske politikorpset finnes det kun franskmenn. Ingen bryr seg om hvilken opprinnelse de har. Og administrasjonen har ikke noe med det å gjøre», sier en høytstående embetsmann i innenriksdepartementet. Det er sikkert riktig. Men ettersom bare et titalls personer av nordafrikansk/afrikansk opprinnelse har lederstillinger innen politiet – «statistiske feil», sier en av hans kolleger når mikrofonen er slått av – tyder ikke det på en viss diskriminering? Selv om den er fordekt og kanskje ubevisst, er den vel likevel reell? «Politiyrket er åpent for alle,» svarer vårt intervjuobjekt, «det er ikke rasistisk, og alle kan finne seg til rette ut fra de egenskapene de har. Politikorpset er én stor familie». Så forsøker han tydeligvis å overbevise oss om at politiet vet å sette pris på de ulike familiemedlemmene, og leser opp forskjellige data: «Den marokkanske politibetjenten Mohamed L. nøler ikke med å pågripe en veskenapper, selv om han har fri. Den togolesiske kriminalbetjenten Joseph C. klarer å ta hånd om en opphisset person som truer en av kollegene hans med spesielt farlig kniv… Tro meg, politisolidaritet er ikke et tomt ord. I verste fall kan det oppstå spenninger mellom kolleger, men det skjer ikke ofte.»
Fornektelse? Uredelighet? Det er ikke sikkert. Sophie Body-Gendrot og Catherine Wihtol de Wenden, som har skrevet en utmerket bok om rasediskriminering i det franske politiet, forklarer at det franske systemet er så gjennomsyret av den ideologiske forestillingen om likhet og universalisme at man er blind for diskrimineringsproblemet. Det er et særdeles tabubelagt spørsmål.»
Også blant politifolk, utenfor departementet. Abdelkader H forteller: «Min far var militssoldat i Algerie. Da foreldrene mine kom til Frankrike, sto de på bar bakke.» Men barna deres har steget i gradene: én er politibetjent, en annen politikaptein og Abdelkader H. er politifullmektig i fylket Nord. «Vi har ingen problemer med å integrere oss,» sier han. «Det er til og med lettere å komme inn i politiet enn i en bedrift. Hos oss er det mindre rasisme enn andre steder. Solidariteten dominerer.»

Rachid B. arbeider i en av Paris’ forsteder, og er også en fornøyd politimann. Han er av nordafrikansk opprinnelse, og angrer ikke på at han valgte å bli politibetjent: «Jeg ville ha et yrke som ga meg anerkjennelse. Jeg ville at folk skulle respektere meg. Det gjør de nå. Jeg er stolt over å bære uniformen min, den blir alle imponert av.» Også kollegene hans? «Til å begynne med satte de meg på prøve. De eldre kollegene var litt forbeholdne, det er naturlig, det var opp til meg å tilpasse meg. Nå har jeg vist hva jeg kan, og er blitt akseptert. Det er sant at jeg ikke ser 'typisk' nordafrikansk ut.» Men likevel nok til at han på fritiden blir kontrollert oftere enn andre. Og det fryder han seg over: «Glattbarbert hode, utvasket jeans, skitne joggesko: selvfølgelig må jeg kontrolleres. Og da er jeg veldig stolt over å kunne vise frem politilegitimasjonen min.» Selv om en av betjentene i forbindelse med en identitetskontroll sa til kollegene sine: «Glem det, araberen hører til hos oss». Rachid smiler litt beklemt, og kommenterer: «Det er ikke vondt ment,. Det er bare deres måte å snakke på.»
De fleste er ikke fullt så optimistiske, og klager for eksempel over at sensorene til muntlig eksamen på politiskolen ofte er partiske. Francine fra Mali forteller: «Kapteinen, som målte meg med blikket fra topp til tå, ville absolutt ha det til at jeg var et ustabilt menneske fordi jeg hadde hatt diverse strøjobber tidligere. Det er vel ingen grunn til at vi skal rekruttere deg, siden du jo likevel ikke kommer til å bli værende her?» En politisjef spurte Mimoum hvordan han ville oppføre seg hvis brigaden hans måtte pågripe nordafrikanske ungdomsforbrytere, og Karim ble spurt om han ville fortelle kameratene sine i forstaden at han jobber i politiet. «De gjør alt for å få oss til å miste motet,» forteller Maurice, opprinnelig fra Martinique og ansatt i ordenspolitiet (CRS). «Jeg hadde tenkt å ta offisereksamen, men det nyttet ikke. 'Så lenge jeg er her, er det ingen vits å prøve', sa avdelingslederen til meg. Hadde det ikke vært for han, ville jeg blitt forfremmet. Jeg er bare patruljeleder, etter 26 år i tjenesten.» (…)