Fotografi og presse i utakt

De siste årene har man ofte sett med uro på det som gjerne er blitt kalt «fotojournalistikkens krise». Uttrykket betegner på én og samme tid byråenes skrøpelige økonomi, oppkjøp og konsentrasjon av bildeprodusenter og -distributører, rettighetskonflikter og vanskeligheter knyttet til fotografenes sosiale status. Kort sagt en rekke kriser av svært forskjellig karakter. Det finnes imidlertid en annen, langt mer alvorlig og helt avgjørende krise, som man aldri snakker om: Pressens dype, grafiske identitetskrise, særlig når det gjelder dens forhold til fotografiet. En krise som ikke bare setter en hel profesjon i fare, men også den trykte pressens eksistens – og mening.

På 1970-tallet ble Paris fotojournalistikkens hovedsete. Spesielt etter at uavhengige fotografer etablerte byrået Gamma, hvor fotografene sørget for å beholde eiendomsretten til bildene sine, oppnådde respekt for arbeidet sitt, og oppfant en original produksjonsmåte hvor fotografen og distribusjonsstrukturen delte likt på utgifter og fortjeneste. Byråene Gamma, Sipa og Sygma dominerte. Ettersom de utga sine reporteres produksjoner verden rundt, utviklet de seg til å bli store selskaper som så ut til å skulle vare for alltid. Alle ble likevel oppkjøpt av pengesterke grupper: Kanskje fordi de mistet noe av sitt særpreg da de ble for store, fordi de begikk enkelte drifts- og investeringsfeil, og fordi de var for lite oppmerksomme på fremveksten av konkurrerende byråer (Reuters, AFP, AP). (…)