I 1914 var de arabiske provinsene til Det osmanske riket under kollektiv og mangslungen innflytelse fra europeiske makter, som fikk følge av USA. Ungtyrkerne, som hadde sittet ved makten siden 1908, ønsket å bli kvitt denne permanente innblandingen, men prisen for dette var en autoritær sentralisme som førte til fremveksten av en arabisk uavhengighetsbevegelse som var villig til å søke støtte hos europeerne.
Frankrike var den dominerende makten i «Det naturlige Syria», takket være økonomiske investeringer og landets betydning innen utdanning og kultur. Man snakket til og med om et «Levantens Frankrike». Britene, som hadde okkupert Egypt siden 1882, måtte til slutt – motvillig – ta inn over seg Frankrikes overlegenhet her.
Da Det osmanske riket gikk inn i krigen i november 1914, var det med den målsetning å frigjøre seg fra dominans utenfra og fjerne lokale uavhengighetsbevegelser. Fra begynnelsen av 1915 ble arabiske politiske eliter undertrykt (hengninger, eksil i Anatolia). Hele befolkninger gjennomgikk store lidelser (de kristne i Libanonfjellet ble hardt rammet av sult, armenere og andre kristne i Anatolia ble deportert og massakrert). Det osmanske riket kalte til hellig krig, jihad, i et forsøk på å destabilisere de to store «muslimske maktene», det vil si Frankrike og Storbritannias koloniimperier. Britene holdt seg først til defensiv kamp i nærheten av Suez-kanalen, mens den britisk-indiske hæren tok fatt på den vanskelige erobringen av Irak med utgangspunkt i Basra.
Den hellige krigen truet imidlertid det franskdominerte Nord-Afrika (og deler av Afrika sør for Sahara) og det britiske India. Franskmennene og britene befant seg dermed i en defensiv posisjon, og søkte en ny juridisk formel som kunne gjenopprette deres gamle dominans. Først så de for seg å opprettholde et desentralisert osmansk rike, som i praksis ville være et protektorat. Gjennom angrepet på Dardanellene i 1915 for å true hovedstaden i Det osmanske riket, ble de tvunget til å akseptere russernes krav på Konstantinopel og dermed overveie en oppdeling av regionen.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Det blodige nederlaget ved Dardanellene rokket ikke ved stormaktenes grunnprinsipp. Gjennom å mane emiren av Mekka, sjerif Hussein, til opprør, ønsket de å få en slutt på jihad-trusselen, og etablere en ny front mot Det osmanske riket. Høykommissæren i Egypt, MacMahon, førte derfor en komplisert korrespondanse med sjerifen for å få ham til å reise seg. Sviktende oversettelse og misforståelser om betydningen til de ordene som ble brukt, vanskeliggjorde denne korrespondansen, som allerede i utgangspunktet var tvetydig. Dette skapte så stor forvirring at løsningen ble utsatt til senere.
Enkelte romantiske sjeler i Kairo, hvorav den mest berømte var T.E. Lawrence, den fremtidige Lawrence of Arabia, satset på en arabisk renessanse grunnlagt på beduinsk ekthet, som ville erstatte den osmanske korrupsjonen og den frankofone levantinismen. Disse beduinene, under kommando av Husseins sønner, prinsene i det hashemittiske dynastiet, ville naturligvis akseptere et britisk «velgjørende» formynderskap. London ga dem også løfter om et uavhengig «Arabia», men uavhengig i forhold til Det osmanske riket, ikke Storbritannia. Franskmennene på sin side ville utvide sitt «Levantens Frankrike» og skape et fransktalende og frankofilt «Stor-Syria» under fransk formynderskap.
Hvordan fastsette grensen mellom det britiske Arabia og det franske Syria? Forhandlingene ble ført av franske François Georges-Picot og engelskmannen Mark Sykes. De pågikk i flere måneder, gjenspeilte utviklingen i styrkeforholdene, og ble avsluttet i mai 1916 med en brevveksling mellom den franske ambassadøren i London, Paul Cambon, og den britiske utenriksministeren Edward Grey.1I 1919 kalte britene denne overenskomsten for «Sykes-Picot-avtalen» for å tone den ned. I følge overenskomsten skulle Frankrike stå for direkte administrasjon av en sone som strakte seg fra den syriske kysten til Anatolia. Palestina skulle være under internasjonal administrasjon (i praksis fransk-britisk fellesherredømme). Den irakiske provinsen Basra og en palestinsk enklave i nærheten av Haifa ble plassert under direkte britisk administrasjon. De uavhengige arabiske statene som skulle overlates til hashemittene skulle deles i to innflytelsessoner under hvert sitt formynderskap: den ene sonen, i nord, til Frankrike, og den andre, i sør, til Storbritannia. Linjen, som fikk navnet Sykes-Picot, skulle også legge til rette for bygging av en britisk jernbanestrekning fra Bagdad til Haifa. Russerne og italienerne ga sin støtte til avtalen, som hashemittene bare fikk tilslørte og uklare opplysninger om.
I begynnelsen av 1917 begynte britene den vanskelige erobringen av Palestina. I april samme år trådte USA inn i krigen som «assosierte» – ikke «allierte» – på Frankrikes og Storbritannias side mot Tyskland. Den økende mekaniseringen av krigen gjorde at franskmennene og britene for alvor tok inn over seg hvor avhengig de var av oljen (i 1918 vant de allierte krigen takket være «en strøm av olje»).
Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson følte seg på ingen måte bundet av de «hemmelige» avtalene hans partnere hadde inngått. Han inntok posisjonen som forsvarer av folkenes rett til selvbestemmelse, selv om han ikke hadde helt klart for seg om det også skulle gjelde for ikke-hvite befolkninger, som de «brune» (araberne) eller de «gule» – for de «svarte» var det uansett helt utelukket.2På fredskonferansen går amerikanerne sterkt imot det japanske kravet om likebehandling av rasene.
Britene i Kairo ønsket å gå tilbake på avtalen med franskmennene, i alle fall når det gjaldt Palestina, om ikke også resten av Syria. Og de hadde på dette tidspunktet solid støtte i London. De visste å bruke Wilsons retorikk på en troverdig måte: På ruinene av Det osmanske riket ville arabere, kurdere, armenere og jøder samarbeide under britenes velgjørende formynderskap.
I den forstand brukte Sykes den sionistiske bevegelsen, noe som førte til Balfour-erklæringen av 2. november 1917 som annonserte etableringen av et jødisk nasjonalhjem «i Palestina».3Foruten å gå tilbake på den fransk-britiske avtalen, ønsket London også gjøre bruk av den antatte makten jødene hadde over Russland og USAs skjebne. I tillegg ble aksepten av de sionistiske tesene lettere på grunn av den bibelske innflytelsen i britisk religiøs kultur. Den britiske strategien besto i å okkupere territoriet og oppmuntre det arabiske opprøret til å spre seg til Syria (men ikke til Palestina), samt en rekke offisielle erklæringer som gikk i retning av selvbestemmelse. For London innebar folkenes rett til selvbestemmelse retten til å velge britisk formynderskap. Da radikale arabiske nasjonalister avviste denne dominansen, ble de nedverdiget til den ærekrenkende statusen «levantinere», sammen med pro-franske elementer (vanligvis kristne).
I 1918 ble spørsmålet om olje sentralt. Ifølge den fransk-britiske avtalen skulle Frankrike kontrollere Mosul, hvor det fantes store potensielle reserver, mens britene på sin side satt med konsesjonsrettighetene. Frankrikes statsminister Georges Clemenceau ville gjerne tilfredsstille den koloniale pressgruppen, men begrenset seg til «det nyttige Syria», som ikke innbefattet Det hellige land, men ga tilgang til oljeressursene. En for stor utvidelse av territoriet ville medføre for tunge administrasjonsbyrder som ikke sto i forhold til inntektene man kunne oppnå. Dette innebar å gå vekk fra kravet om «et fullstendig Syria» («Stor-Syria»). Etter våpenhvilen drøftet Clemenceau oppdelingen av Midtøsten med Lloyd George direkte, uten vitner.
Maurice Hankey, som var sekretær for den britiske regjeringen på dette tidspunktet, skrev i sin dagbok 11. desember 1920: «Clemenceau og Foch krysset [havet] etter våpenhvilen, og de fikk en stor militær og offentlig mottakelse. Lloyd George og Clemenceau ble ført til den franske ambassaden. […] Da de ble alene […] sa Clemenceau: ’Godt. Hva er det vi bør diskutere?’ ’Mesopotamia og Palestina’, svarte Lloyd George. ’Fortell meg hva De vil ha,’ spurte Clemenceau. ’Jeg vil ha Mosul,’ sa Lloyd George. ’Det skal du få,’ sa Clemenceau. ’Ikke noe mer?’ ’Jo, jeg vil også ha Jerusalem,’ forsatte Lloyd George. ’Det får du,’ sa Clemenceau, ’men når det gjelder Mosul, vil Pichon [den franske utenriksministeren] skape vanskeligheter.’ Det finnes absolutt ingen skrevne spor eller notater fra denne samtalen […]. Likevel, til tross for sterkt press fra sine kolleger og alle slags berørte parter, gikk Clemenceau – som alltid har vært urokkelig – aldri tilbake på sitt ord, og jeg kan med sikkerhet si at Lloyd George aldri ga ham anledning til det. Slik skapes historien.»4Stephen Roskill, Hankey, Man of Secrets, Collins, London, vol. II, 1972, s. 28-29.
Siden franskmennene hadde satt delt adgang til oljen som betingelse for enhver avtale om territoriene, ble de to forhandlingene ført parallelt. Fra begynnelsen av fredskonferansen i Versailles avviste president Wilson fransk og britisk annektering av de tidligere tyske koloniene i Afrika og i Stillehavet: Han ville overføre dem til det fremtidige Folkeforbundet. Lloyd George manøvrerte behendig gjennom å foreslå at Folkeforbundet opprettet «mandater», som midlertidig skulle overlates til en «sivilisert» stat som skulle arbeide for uavhengighet. Han innlemmet her på diskret vis Det osmanske rikets arabiske provinser (såkalte A-mandater). Wilson aksepterte dette i januar 1919.
De viktigste berørte partene ble ikke informert, og de ble bedt om å møte frem foran de alliertes øverste råd. Arabiske nasjonalister, pro-franske syrere og sionister (engelskmennene stoppet en libanesisk delegasjon for å hindre den i å komme til Frankrike) snakket dermed sammen i februar 1919, uten egentlig å kjenne til spillereglene. Lloyd George lot sine representanter utkjempe en styrkeprøve med franskmennene. Spørsmålet var om det skulle være ett mandat som gjaldt for hele Midtøsten (som uten tvil ville overlates til britene), eller to mandater, ett fransk og ett britisk. Franskmennene holdt stand.
En eitrende sint Wilson sørget for at det ble nedsatt en kommisjon som skulle forhøre seg med befolkningene om valget av mandatmakt. Brått gikk det opp for britene at araberne i Palestina og Irak kanskje ikke ville ha deres formynderskap. Franskmennene på sin side fryktet at syrerne var fiendtlig innstilt til dem, og at de ville bli tvunget til å gi etter for kravet om en libanesisk stat med kristen majoritet. De to europeiske maktene trakk seg fra kommisjonen, som deretter kun ble ledet av amerikanere.
Etter å ha hørt palestinske arabere forkaste sionismen, kristne libanesere akseptere Frankrike, og syriske arabere kreve uavhengighet, kom kommisjonen til en konklusjon 28. august 1919 i favør av… amerikansk mandat! Det var imidlertid for seint: Det amerikanske senatet avviste Versaillestraktaten, og amerikanerne trakk seg fra alle konferansene til de allierte.
Frankrike og Storbritannia sto dermed ansikt til ansikt igjen. Styrkeforholdene på bakken hadde snudd til fordel for franskmennene, som rådet over utvidede militære midler, mens London demobiliserte. Oppdelingen av mandater ble stadfestet. Fra konferansen i Deauville (september 1919) til konferansen i San Remo (april 1920) nøyde man seg med å finjustere Sykes-Picot-linjen. Den palestinske grensen ble flyttet noen kilometer lenger nord. Transjordan skapte forbindelse mellom Palestina og Irak, noe som gjorde det mulig å opprette en korridor som kunne sikre flyruter til India, og på mellomlang sikt en oljerørledning som kunne transportere olje fra Irak til Middelhavet (ideen om jernbane tilhørte fortiden). Frankrike disponerte en fjerdedel av andelene (tidligere 23,75 prosent) i konsortiet som skulle utnytte disse oljeressursene.
Det gjensto bare å innføre mandatsystemet gjennom en siste styrkeprøve. I Palestina, Syria og Irak iverksatte franskmennene og britene operasjoner som endte i en krig for å kue de innfødte befolkningene.
Oppdelingen av Midtøsten i flere stater var ikke forkastelig i seg selv: Hashemittene hadde planer om dette helt fra starten, en oppdeling som skulle gagne Husseins eldste sønner. Men delingen skjedde mot befolkningenes vilje, under dekke av en frigjøringsretorikk som ble tømt for mening gjennom bruken av makt. Franskmennene og britenes autoritære fremgangsmåte representerte et varig tilbakeskritt sett i forhold til den politiske utviklingen i Det osmanske rikets siste tiår, hvor man hadde gjort noen vaklende skritt i retning virkelig politisk representasjon.
Oppdelingen av territoriet er blitt stående, først og fremst fordi de nye hovedstedene og deres herskende klasser klarte å påtvinge de nye landene sin autoritet. Men begivenhetene i 1919–1920 ble oppfattet som et brudd på de løftene som var gitt (fremfor alt folkenes rett til selvbestemmelse). Spesielt ble de lokale elitene fratatt kontrollen over sin skjebne. Da den arabiske nasjonalismen igjen gjorde seg kraftig gjeldende, anerkjente de ikke denne oppdelingen som legitim, og fremmet etableringen av en enhetlig stat – vidundermiddelet mot alle problemer i regionen. De eksisterende statene led også under mangel på legitimitet, og var derfor varig svekket. Grunnleggingen av den jødiske staten førte regionen inn i en konfliktsyklus den ser ut til å være langt fra å komme seg ut av.
I perioder har spøkelset av en ny «Sykes-Picot» eller deling av Midtøsten påtvunget utenfra, kommet tilbake. Vestens hevding av en moralsk overlegenhet grunnlagt på innføringen av demokrati og liberalisme fremtrer i dette lys som en skremmende tilsløring. Det er kanskje den alvorligste konsekvensen av valgene som ble foretatt i perioden 1916–1920, og som jevnlig er blitt stadfestet siden.
- 1I 1919 kalte britene denne overenskomsten for «Sykes-Picot-avtalen» for å tone den ned.
- 2På fredskonferansen går amerikanerne sterkt imot det japanske kravet om likebehandling av rasene.
- 3Foruten å gå tilbake på den fransk-britiske avtalen, ønsket London også gjøre bruk av den antatte makten jødene hadde over Russland og USAs skjebne. I tillegg ble aksepten av de sionistiske tesene lettere på grunn av den bibelske innflytelsen i britisk religiøs kultur.
- 4Stephen Roskill, Hankey, Man of Secrets, Collins, London, vol. II, 1972, s. 28-29.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
