Populismens psykologi

Det er underlig hvordan begrepet «populisme» vanligvis anvendes på en stereotyp måte, som om det ikke har noen mening. Det brukes hulter til bulter, om alt fra seieren til Luiz Inácio «Lula» da Silva i Brasil, politikken til Hugo Chávez i Venezuela, og for en tid tilbake om Bernard Tapies gjenoppstandelse i Frankrike¹ – og for enda lenger siden, poujadismen og boulangismen i samme land. Andre skikkelser anklages på sin side for «tv-populisme», for eksempel den italienske statsministeren Silvio Berlusconi, den franske fagforeningsaktivisten José Bové, og lederen for Front National, Jean-Marie Le Pen. Begrepet blir derfor vanskelig å analysere, og begivenhetene det brukes om lar seg ofte ikke klassifisere. Noen har rett og slett gitt opp å gjøre det, mens andre nøyer seg med å samle informasjon – det er i alle fall få spesialister som kan gi en korrekt definisjon av populisme.

Etymologisk stammer ordet populisme fra et annet tvetydig begrep, nemlig «folket». Populisme innebærer en eller annen form for direkte appell til «massene», og dens karakter, hensikter og konsekvenser bygger på en ideologisk verdsettelse av massene. Populisme i betydningen «folkelig tale», kan derfor ikke i utgangspunktet brukes om en reaksjonær, demagogisk eller fascistisk bevegelse, slik noen gjør. Denne sammenblandingen har i lang tid stått i veien for en mer inngående analyse av begrepet, og har satt det utenfor historien – som om det dreide seg om et fenomen uten røtter eller virkelige årsaker. (…)