USA satser i Afrika

Den 23. og 24. mars 2004 deltok militærsjefer fra åtte afrikanske land (Tsjad, Mali, Mauritania, Marokko, Niger, Senegal og Tunisia) for første gang på et diskret møte i hovedkvarteret til den amerikanske hærens europeiske kommando (US-EUCOM) i Stuttgart. Møtet ble presentert som «historisk», men hva som kom ut av det er fortsatt hemmelig. Temaet var «militært samarbeid i den globale kampen mot terrorisme» – nærmere bestemt dreide det seg om Sahel-beltet, buffersonen mellom Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara, og mellom oljefeltene i nord og oljefeltene i Guineabukta.

De siste årene har USAs politiske og militære interesse for Afrika blitt betraktelig større. Det viser blant annet utenriksminister Colin Powells besøk i Gabon og Angola i september 2002 (en time i hvert land, nok tid til å bekrefte en tilstedeværelse!), president George W. Bushs rundreise til Senegal, Nigeria, Botswana, Uganda og Sør-Afrika i juli 2003, og turneen til general Charles F. Wald, nestkommanderende i EUCOM, som omfattet ti land (Ghana, Algerie, Nigeria, Angola, Sør-Afrika, Namibia, Gabon, Sao Tomé, Niger og Tunisia), to uker før møtet i Stuttgart.
Enda mer talende er Washingtons direkte deltakelse i en militæroperasjon i mars 2004 som var ledet av fire land i Sahel-området (Mali, Tsjad, Niger og Algeria) mot Salafistgruppen for forkynnelse og kamp (GSPC). «Nummer to» i denne organisasjonen, Ammari Saifi, skal ha blitt arrestert i Tsjad i mai.¹ GSPC står i likhet med Væpnet islamsk gruppe (GIA) oppført på den amerikanske listen over terrororganisasjoner, og mistenkes av Washington for å ha forbindelser til al-Qaida.
GSPC skapte blest om seg selv da gruppen bortførte 32 turister i det algeriske Sahara tidlig i 2003. Militæroperasjonen i mars 2004 var den første i sitt slag i Afrika, og bekreftet det tette samarbeidet mellom USA og Algerie. Fra januar 2004 bidro den amerikanske hæren med betydelige midler for å støtte lokale styrker i kampen mot GSPC. Støtten ble organisert gjennom det militære hjelpeprogrammet Pan Sahel Initiative (PSI), som har vært operativt siden november 2003 og har fått 6,5 millioner dollar til disposisjon for 2004. Programmet skal bistå Mali, Tsjad, Niger og Mauritania i kampen mot «smugling, internasjonal kriminalitet og terror».
Rundt 250 tonn utstyr og 350 soldater ble fraktet til regionen i løpet av to uker via en amerikansk luftbro fra flybasen i Rota i Spania. Så snart troppene og utstyret var sendt inn, ble flybeskyttelse stilt til disposisjon fra Royal Air Force-baser i Mildenhall og Lakenheath i Storbritannia. Også deler av den 32. gruppen for spesialoperasjoner, en enhet knyttet til CIA, ble mobilisert for å beskytte operasjonen. Flere uker forut for operasjonen ble deler av den 10. gruppen av de amerikanske spesialstyrkene, med base i Stuttgart, sendt for å lede treningen av maliske tropper.
«PSI er et viktig redskap i krigen mot terrorisme og har gjort mye for å åpne dører og styrke samholdet – spesielt mellom Algerie og Mali, og Niger og Tsjad – i en region vi i stor grad har oversett tidligere,» forklarte oberst Victor Nelson, ansvarlig for dette programmet ved Office of International Security Affairs i det amerikanske forsvarsdepartementet, den 23. mars. «Vi har lenge sagt at dersom presset på terroristene blir for stort i Afghanistan, Pakistan, Irak og andre steder, vil de finne nye steder å operere ut fra, og ett av disse områdene er Sahel og Nord-Afrika.»²

I løpet av knappe ni måneder, fra president Bushs besøk i Afrika i juli 2003 til Stuttgartkonferansen i mars 2004, ble det amerikanske militære engasjementet i Afrika betraktelig styrket, etter et avbrekk etter den kalde krigen. Washington har innsett hvor avhengig USA er av råvarer fra det afrikanske kontinentet: mangan (stålproduksjon), kobolt og krom som er helt nødvendig i legeringer (i flykonstruksjoner for eksempel), metallet vanadium, gull, antimonium, fluor, germanium – og selvfølgelig industridiamanter. Den demokratiske republikken Kongo og Zambia besitter 50 prosent av koboltressursene i verden, og 98 prosent av krombeholdningen i verden finnes i Zimbabwe og Sør-Afrika, som i tillegg har 90 prosent av forekomstene av metall i platinagruppen (platina, palladium, rhodium, ruthenium, iridium og osmium). Tørsten etter olje i begynnelsen av det nye årtusenet gjør også at interessen for land som Angola og Nigeria øker.
Etter USAs mislykkede intervensjon i Somalia fra 9. mars 1992 til 31. mars 1994, foretok daværende president Bill Clinton en omlegging av Washingtons afrikapolitikk. Den fornyede interessen for kontinentet ble markert med brask og bram fra 15. til 18. mars 1999, da USA var vertskap for det første møtet mellom lederne for åtte regionale afrikanske organisasjoner, 83 afrikanske ministre og deres amerikanske kolleger. Møtet ble holdt i Washington og målsetningen var å «styrke samarbeidet mellom USA og Afrika» og «oppmuntre til mer økonomisk utvikling, handel, investeringer, politiske reformer og gjensidig økonomisk vekst i det 21. århundret.»³ Selv om terrorisme sto på dagsorden på grunn av attentatene mot amerikanske ambassader i Nairobi og Dar es-Salaam i 1988, attentater som ble tilskrevet al-Qaida, resulterte møtet først og fremst i enighet om den såkalte Growth and Opportunity Act (AGOA), som ga afrikanske produkter større adgang til det amerikanske markedet. (…)