Målet om «bærekraftig utvikling» – FNs offisielle miljøpolitiske doktrine – er ment å sikre nåværende generasjoners behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å dekke sine.1 Dette er livbøyen de klamrer seg til, alle regjeringer som er tilhengere av og tilretteleggere for intensivt landbruk, og alle ledere i multinasjonale selskaper som sløser med ressurser, skamløst slipper avfallet sitt ut i naturen eller leier søppelskip for å frakte det vekk. Det samme gjelder ikke-statlige organisasjoner (NGOer) som ikke lenger vet hva de skal gjøre, og de fleste økonomer som avslører sin uvitenhet om naturens begrensninger.
Likevel bygger programerklæringen om bærekraftig utvikling på en fundamental feilslutning: den forutsetter at uendelig økonomisk vekst lar seg forene med opprettholdelse av naturens balanse og håndtering av sosiale problemer. «Det vi trenger er en ny vekstæra, en kraftig vekst som samtidig er sosialt og miljømessig bærekraftig,» heter det i Brundtlandrapporten.2 Dette postulatet bygger imidlertid på to svært usikre påstander. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
