Al-Qaida som varemerke

Eksisterer organisasjonen Al-Qaida egentlig? Dette spørsmålet stilles i fullt alvor av etablerte forfattere som Jason Burke,¹ og det fortjener også å bli stilt, i lys av alt som er blitt tilskrevet Osama bin Ladens gruppe siden 11. september 2001: attentatene i Madrid i mars 2004, aksjonene i Irak ledet av Abu Mussab al-Zarkawi (som også var i søkelyset i forbindelse med Madrid-angrepet), attentatene på Bali i oktober 2002, Casablanca i mai 2003, Istanbul i november 2003 og attentatene i Saudi-Arabia i juni 2004. I tillegg kommer arrestasjonene av antatte Al-Qaida-ledere i Storbritannia og Pakistan (august 2004). Hva er forbindelsen mellom alle disse hendelsene?

Å se på bakgrunnen til personer som har vært involvert i attentater eller attentatforsøk er én måte å vurdere hvor stor innflytelse Al-Qaida har. For nettverket har allerede en historie. Det er likevel all grunn til å trå varsomt: Anklagene mot Guantanamo-fanger og andre som har fått merkelappen Al-Qaida-medlemmer har flere ganger vist seg å være svært spinkle og uholdbare overfor ordinære domstoler (som i rettssaken mot Mounir al-Motassadeq i Tyskland²).
Det er selvsagt noen som mener at vi hittil bare har sett toppen av isfjellet. At Al-Qaida er en vidtrekkende organisasjon dannet før 11. september bestående av sovende nettverk som er klare til å handle etter instrukser fra organisasjonens sentrum, instrukser som gis i form av lynraske meldinger via internett. Er dette sannsynlig? Hvorfor venter i så fall Al-Qaida med å slå til? Kan ikke det nettopp være fordi de tekniske forutsetningene ikke er oppfylt (rekruttering, materialforsyning, omgåelse av sikkerhetstiltak), noe som skulle tyde på at organisasjonen er mer svekket enn Bush-administrasjonen vil innrømme.

Det ser ikke ut til at Al-Qaida arbeider ut fra noe tidsskjema basert på en presis politisk strategi (det vil si å slå til på ett bestemt tidspunkt for å påvirke politiske beslutninger), men at fremgangsmåten tvert imot er aktivistisk og opportunistisk: Å slå til når som helst for å opprettholde et terrorklima og gjøre det klart at militære intervensjoner, enten det er i Afghanistan eller i Irak, ikke nytter. Attentatet i Madrid er ikke noe unntak i så måte, noe som også understrekes av Lawrence Wright:³ Det var en tilfeldighet at angrepene kom samtidig med valgkampavslutningen i Spania – og hadde det ikke vært for Aznar-regjeringens usedvanlig klossete opptreden, kunne attentatet ha hatt motsatt effekt på opinionen.
For forenklingens skyld kan man dele attentatene som er tilskrevet Al-Qaida inn i to kategorier: de «internasjonalistiske» og de «lokale». Førstnevnte utføres av grupper bestående av folk med ulike nasjonaliteter som alle handler utenfor sitt opprinnelige hjemland (i New York, i Washington, i Madrid, eller i forbindelse med de avvergede attentatene i Los Angeles, Paris og Strasbourg). De lokale angrepene utføres av «nasjonale» grupper som handler på sitt eget territorium, men retter skytset mot «vestlige» mål (Casablanca, Istanbul, Bali). Hittil har «internasjonalistene» først og fremst bestått av gamle krigere fra Afghanistan, mens «de lokale» aktørene på sin side er et resultat av en slags «franchise»-politikk. Situasjonen i Irak er vanskeligere å analysere, fordi det fortsatt er usikkert hvor de utenlandske frivillige som skal være i Fallujah stammer fra organisatorisk.
Alt tyder på at Al-Qaida-bevegelsen gjennomgår et skifte, særlig på grunn av endringer i rekrutteringen. Det vil bli stadig vanskeligere å betegne Al-Qaida som en strukturert organisasjon. Til gjengjeld har «varemerket» Al-Qaida fremtiden foran seg i den grad det kan gi aksjonene maksimal virkning. (…)