Behovet for utopien

Boracay var verdens vakreste øy. En liten palmeøy omkranset av tre kilometer finkornet hvit sand. Beliggende ute i øyhavet på Filippinene, uten strøm, telefon eller biltrafikk. Stedet jeg trakk meg tilbake til i 1986. Tilbake fra årene med å bygge opp den norske IT-bransjen, fra teknikken, fra styrerommene og pengenes verden. 17 timer med fly fra Oslo. Til grønt filippinsk hav, så til øya via kano, til bambushytter og hengekøyer, til gitarspill, vennlighet og fersk sjømat. Til filosofibøkene, til refleksjonen over det vestlige konkurransejaget, over mediemaset, over pragmatismen og 80-tallets nyliberalisme. Jeg fant mitt utopia. Fant så øyas lille topp der jeg fikk bygget bambushytte med veranda. Fant den verdens utpost jeg ofte kunne dra tilbake til, trekke meg tilbake.

Utopia har nettopp vært tenkt som en øy helt siden Thomas More skrev sin roman Utopia i 1516 – et eksil tilbaketrukket fra samfunnets åk. En redsels- eller lystbetont drøm om en øy, langt fra ethvert kontinent, der man allerede er atskilt, fortapt eller alene. Eller drømmen om å starte på ny, skape alt fra begynnelsen igjen. Utopia er horisonten selv, der havet møter himmelen, fantasiens utpost, tankens ytterkant – territorier, territoriale «maskiner» som skaper det utenkelige – både oppløser, forflytter og skaper nye sammenhenger. Et tabula rasa, blanke ark og fargestifter, som utvisker tid og rom, som renser grunnen.

Truls Lie

september 2004

Det er ikke bare avvikere, fredløse, opprørere og anarkister som lengter mot utopia – søkende etter frihet og nye muligheter. Utopiske øyer gir ikke bare husly til avantgarden, men symboliserer avantgarden selv, som Anselm Franke skriver i katalogen for sommerutstillingen Territories, The Frontiers of Utopia på Malmö Kunsthall.
Det forrige århundres avantgarder ville faktisk forene kunsten og livet. Fremfor en utopisk tilbaketrekning, var den utopiske bevegelsen rettet mot samfunnet. Eksempelvis den politiserte kunsten fra situasjonistene etter annen verdenskrig, hvor medlemmene av Situasjonistisk Internasjonale forslo en syntese mellom tre retninger innen estetisk og politisk teori: «eksistensialistenes begrep om å være i situasjonen, aksjonskunstens praksisformer og den gryende urbanismen.»¹ Situasjonen var en forløper for «installasjonen». Og med installasjonskunst og performance (se Skiftende kroppspråk, side 14) fulgte den konseptuelle vendingen – konseptkunsten. Mens man før tilrettela kunstarbeidet ved hjelp av teorien, ble nå teorien tilrettelagt ved hjelp av kunstarbeidet. Slik utvidet billedkunsten filosofien, man kunne også tenke med bilder, ikke bare begreper. Og med postmodernismen sto samtlige uttrykksformer til rådighet. Århundrer med yppersteprester og kunstmanifester ble avsluttet med modernismen² – kunst for kunstens skyld, utopisk tilbaketrekning der mediets egenfokus ble det hele. (…)