Bistand fra fattig til rik

Bistand er en gigantindustri. Den har en gjennomsnittlig omsetning på over 60 milliarder euro og sysselsetter direkte eller indirekte mer enn en halv million mennesker på verdensbasis. Men heller enn å fokusere på beløp, bør debatten om bistand dreie seg om demokratisering. Bistandssystemet genererer nemlig en kontinuerlig strøm av ideer om hvordan ikke-vestlige samfunn bør utvikles. Det fungerer som ramme for rike og fattige lands forhold til hverandre. Både givere og mottakere fremstiller bistanden, i alle fall offentlig, som en god ting som bør fortsette, men det er noe galt med bistanden.

I de landene der den har spilt en sentral rolle, har stolthet og ambisjoner måttet vike for avhengighet og ærbødighet, fattigdom og ulikhet er forverret, og usikkerheten råder. Paradoksene kan være groteske. I løpet av de siste tiårene har bistandsindustrien forvaltet samfunn som er gått til grunne i kriminelt kaos og vold. Strenge krav knyttet til utviklingslån etter 1989 bidro til oppløsningen av Jugoslavia. Bistand var en medvirkende årsak til polariseringen av Rwanda, og skjøv landet nærmere folkemordets avgrunn. Like fullt ruller den uforstyrret videre. For bistandens industriledere utsettes aldri selv for de farene deres ideer påtvinger andre. Og så lenge hjelpen fortsetter å mislykkes, har de en sikker jobb. (…)