De «andre» kvinnene

«Mer enn 80 prosent av fattige arbeidere i Frankrike er kvinner,»¹ opplyser det franske statistikkbyrået. Diskriminering av kvinner i arbeidslivet rammer kvinner med innvandrerbakgrunn ekstra hardt. Deres vurdering av begrepet «likestilling» formes av det store spriket de opplever mellom teori og praksis. Likevel lar ikke disse kvinnene seg knekke av vanskelighetene som hoper seg opp i livene deres. De finner stadig opp nye motstands- og solidaritetsstrategier. De mange møtestedene og foreningene de stabler på beina i de forskjelligste storbysamfunn i Frankrike, vitner om dette – fra Saint-Denis til Rouen, fra Lille til Marseille.

«Jeg ble født i 1961 i en forstad sør for Paris,» forteller Hamida. Hennes foreldre var fra Algerie, men hun betraktet seg som fransk helt til hun ble tvangsgiftet i en alder av bare 16 år. Hun gjennomlevde et helvete i 13 år før hun i 1990, etter en risikabel og nærmest utenkelig skilsmisse, kom seg fri og reiste tilbake til Frankrike. «Det første jeg måtte gjøre, var å få papirene mine i orden.² Da oppdaget jeg til min forskrekkelse at selv om jeg er født i Frankrike og har foreldre som alltid har bodd her, og selv om jeg kan bevise at jeg ble tvangsgiftet og har et barn som er født på fransk jord, ble jeg betraktet som om jeg ankom landet for første gang. Jeg var uten papirer, illegal…» Noen år senere, etter en hard kamp, fikk Hamida sitt franske statsborgerskap tilbake. Hun gikk da til en fransk domstol for å få omsorgsrett for barna sine, men fikk da høre at hun kom inn under «algerisk lovgivning». Franske kvinner med bakgrunn fra Maghreb-regionen³ og det øvrige afrikanske kontinentet er ofte ikke klar over at juridisk sett er det prinsippet om såkalt personlig nasjonal status som gjelder for dem.

Innvandrerkvinnene henvises dermed til en svært begrenset juridisk situasjon. De eksisterer ikke som fullstendige og uavhengige individer, og tas kun i betraktning av offisielle myndigheter som en del av en familie. Dette blir jevnlig kritisert av organisasjoner og sosialarbeidere.⁴ Valérie, som arbeider i en organisasjon for papirløse innvandrere i Saint-Denis (Paris-regionen), understreker hvordan inkonsekvente ordninger gjør de «universelle» likhetsprinsippene til en vits. For eksempel for en ung senegalesisk kvinne som kom til Frankrike for å gjenforenes med sin mann, som hun har to barn med, men oppdaget at han også var gift med en annen kvinne… «Hun er kone nummer to, og har derfor ingen rett til oppholdstillatelse. Det franske lovverket forbyr flerkoneri, men det er kvinnene som får føle konsekvensene. En kvinne med fransk nasjonalitet kan be om at det andre ekteskapet til hennes ektemann oppheves, men hvis hun er utenlandsk…» (…)