Global fjernovervåking

For fem år siden, den 11. august 1999, skulle deler av Europa oppleve en total solformørkelse. Mørkleggingen av den store kosmiske lyskilden – et fenomen som kan forutses – har alltid vært et symbol på en stor katastrofe. Men det motsatte fenomenet, det at planeten overeksponeres for blikket til spionerende satellitter som ser alt, overvåker alt, kontrollerer alt – er ikke det også et tegn på en form for katastrofe?

Det historiske fenomenet som fører til globalisering krever stadig mer lys, stadig mer belysning. Det er slik den globale fjernovervåkingen settes i verk, en overvåking som ikke lar seg hefte av noen etisk eller diplomatisk fordom. Dagens globalisering av internasjonale aktiviteter nødvendiggjør til syvende og sist et kyklopisk syn, eller mer presist: et cyberoptisk syn.
Jo mer den globale interaksjonen vokser, jo mer vil kravet om et panoptisk og totalitært syn tvinge seg frem. Den virtuelle boblen i fellesmarkedets økonomi avløses av en visuell boble hvor forsterkingen av overflatene snart spiller den samme mangfoldiggjørende rollen som finansspekulasjonen. Denne gangen smelter den elektroniske optikken sammen med lyset fra de elektromagnetiske bølgenes hastighet.

Det amerikanske National Security Agency (NSA) skal ved hjelp av Echelon-systemet overvåke all kommunikasjon – telefon, fax, telex, og så videre – på verdensbasis.1 Mot slutten av 1996 lanserte USA en ny instans i tillegg: National Imagery and Mapping Agency (NIMA).
Dette byrået, som omfatter mer enn 10 000 personer, er underlagt Pentagon. NIMAs oppgave er å samle inn alle observasjoner som er gjort av militære satellitter, og arbeide med å utforme en standard for digital behandling av disse bildene, kalt NIFTS. Denne standarden, som gjør det mulig å overføre bildene i sanntid, skulle i utgangspunktet bare omfatte brukere med tilknytning til forsvars- og informasjonsdepartementene. Det tok imidlertid ikke lang tid før informasjonskrigens teoretikere innså viktigheten av romobservasjonene og den økonomiske rasjonaliteten forbundet med dem.
Fra 1997 bestemte NIMA seg derfor for å delta i programmet «Global Information Dominance», som har som mål å kontrollere utnyttelsen av den kommersielle bildestrømmen i verden. Med dette målet for øyet, gir byrået opptil 5 millioner dollar til amerikanske og utenlandske selskaper som gjør sine databehandlingssystemer interoperative og aksepterer svært korte tidsfrister for levering av bilder. NIMA videreformidler deretter disse dokumentene til USAs militærapparat, men også til sivile kunder, både amerikanske og utenlandske. Å bli en obligatorisk mellomstasjon for kommersielt billedmateriale gjennom en kjøps- og distribusjonspolitikk i stor målestokk, er altså Pentagon og CIAs strategi for å forhindre utviklingen av et fritt marked for billedmateriale fra rommet. (…)