Alltid på etterskudd

«Den største trusselen på lang sikt,» sier statsviteren Anatol Lieven, «er en trussel som sjelden omtales i mediene. Den er altfor langsiktig og lite fasjonabel. Det dreier seg om den voksende vannmangelen, som skyldes en kombinasjon av overbefolkning, forferdelig lite effektiv bruk og bevaring, samt effekten av global oppvarming for Himalayas isbreer. Om de nåværende trendene fortsetter er det så godt som sikkert at store deler av Pakistan om femti års tid vil være like tørt som Sahara, mens Sahara vil ha en befolkning på flere hundre millioner mennesker. Det samme vil gjelde det nordlige India.»¹ Nedsmeltingen av Himalayas isbreer – en prosess som er i gang og som trolig er irreversibel – skyldes klimaendringer som er direkte konsekvenser av menneskelig aktivitet de siste hundre år. I løpet av den moderne menneskehetens ti tusen år lange historie er det kun i denne korte perioden menneskene faktisk er blitt en avgjørende faktor for naturens gang.

Menneskene er blitt «planetære ingeniører,» hevder professor Albert Harrison ved University of California. «Vi har allerede forvandlet vår egen planet. Vi har endret Jordens landskap gjennom enorme gruver og landbruk. Vi har omdirigert vassdrag gjennom damsystemer, sluser og kanaler, og vi har sluppet tonnevis av hydrokarboner og andre kjemikalier ut i atmosfæren. Vi har skapt global oppvarming og laget hull i ozonlaget.»²
Med andre ord er mennesket blitt den største trusselen mot naturen. Katastrofer og nød er ikke perifere hendelser, men snarere gjenspeilinger av måten vi lever våre hverdagsliv, strukturerer våre samfunn og fordeler våre ressurser på. Trender i forbindelse med såkalte «naturkatastrofer» understreker helt klart dette poenget. Avskoging og ødeleggelse av våtmarker, folkevandring fra uproduktive rurale områder til byer som ikke har råd til støttende infrastruktur eller livsopphold for innbyggerne, samt regjeringers relative likegyldighet når det gjelder global oppvarming henger sammen med tallenes tydelige tale: Tapene som følge av naturkatastrofer på 1990-tallet var tre ganger større enn tapene på 1980-tallet, og 15 ganger større enn på 1950-tallet.
Eksisterende data slår også hull på myten om at økonomiske og sosiale konsekvenser av «natur»-katastrofer begrenser seg til områdene der katastrofene inntraff. Dette var hovedtemaet på en konferanse om overbefolkning i Stillehavsregionen ved Stanford University i California i 2001. Geologer og eksperter på katastrofehåndtering tok for seg de sannsynlige følgene av ulike naturkatastrofer i Stillehavsområdet, som jordskjelv og vulkanutbrudd. Dette området strekker seg fra Lima gjennom Los Angeles, Seattle og Anchorage til Tokyo og Taipei.³ En av ekspertene på konferansen bemerket at «forbindelsene vi har etablert for å knytte USAs vestkyst sammen med Asia er alle sårbare for 'ekko'-forstyrrelser, og langt større og ødeleggende jordskjelv er i vente for Seattle og San Francisco.»⁴
Til tross for denne stadig mer åpenbare trusselen, tillater likevel planleggerne en fortsatt konsentrasjon av mennesker, økonomisk aktivitet og infrastruktur i disse områdene. Slike trender synes ikke å ha skapt økende bevissthet om behovet for å «retrotilpasse» samfunnene for å skape mer spredt og fordelt infrastruktur.
Jordskjelvet i Taiwan i 1999 var således ikke bare svært kostbart med tanke på liv og eiendom i selve Taiwan; det rammet også økonomier langt borte. I San Jose i California stanset elektronikkindustrien opp på grunn av mangel på nødvendige komponenter som normalt leveres av taiwanske selskaper. Jordskjelvet avdekket en urovekkende (om ikke fullstendig uforutsett) dimensjon ved globaliseringen: Arbeidere i California er økonomisk sårbare – i form av masseoppsigelser – overfor hendelser som skjer tusenvis av kilometer unna.

For å vende tilbake til Anatol Lievens bekymring for de umiddelbare følgene av smeltende isbreer i Himalaya: Det handler ikke bare om at hundrevis av millioner mennesker i Sør-Asia vil miste vann og livsopphold. Man må også ta i betraktning de følgene en kombinasjon av global oppvarming, utilstrekkelig naturvern og overbefolkning kan få på samme tid andre steder. Det er også grunn til å se på hvilke konsekvenser massive folkevandringer vil få i urbane områder i Sør-Asia, når hundrevis av millioner desperate mennesker søker seg dit for å overleve. Dette vil også ha innvirkning på sikkerheten og stabiliteten til landene i regionen. Dernest må man vurdere hvordan denne potensielle usikkerheten og ustabiliteten i sine mange ulike former – globalt overførte sykdommer, oppsplittende migrasjonsmønstre, regionale konflikter – kan skape en enorm menneskelig sårbarhet på globalt nivå.
Med andre ord er det ikke slik at Den tredje verden har monopol på katastrofer og nød. Det handler like mye om «oss» som om «andre». Den globale usikkerheten etter 11. september, den såkalte krigen mot terror og invasjonen av Irak er en dramatisk, altfor tilstedeværende, påminnelse om at vi ikke lenger kan holde fast ved ideen om perifere, geografisk avgrensete humanitære kriser. I stedet er vi alle ufrivillige aktører i en global pandemi skapt av menneskers handlinger, enten de er styrt av hensynsløs egeninteresse, messiansk målbevissthet eller det man oppfatter som økonomisk overlevelse. Dette betyr ikke at alle slike trender er uunngåelige, men snarere at vi må endre vårt syn på katastrofer og nød, både når det gjelder årsaker, åsteder og konsekvenser. Dette blir stadig viktigere, for fremtiden utspiller seg på så mange måter nettopp nå.
Vi er allerede godt på vei til å skape de forholdene som i løpet av de neste to tiårene kan føre til store ulykker. Martin Rees, professor ved Cambridge University, har kategorisk slått fast at «innen år 2020 vil et tilfelle av bioerror eller bioterror ha drept en million mennesker.»⁵ På liknende vis anslår professor T. Homer-Dixon at menneskeheten allerede har skapt forutsetningene for større globale katastrofer. Man venter bare på «det synkrone sammenbruddet av globale, sosiale, økonomiske og biofysiske systemer, som oppstår ut fra ulike, men sammenvevde påkjenninger.»⁶ (…)