Audiovisuelt hukommelsestap

«Jeg visste at jeg skulle dø, det var uunngåelig!» Slik taler Antigone til kong Kreon når hun har innsett sin tragiske skjebne. Året er 1967: Jean-Claude de Nesles kameraer zoomet inn Nita Kleins ansikt i en filmatisering av Jean Cocteaus Antigone-oppsetning. Sofokles’ tragedie ble da for første gang gjort klar for visning på tv, og gikk dermed inn i en ny tid.¹ Nå når skuespillet ble foreviget på film ville det vare evig. Det trodde man i alle fall.

Men slik er det altså ikke: Lydinnspillinger, bilder, film- og videoopptak går i våre dager en oppløsningens tid i møte. Verdens audiovisuelle kulturarv er den ulykkelige hovedrolleinnehaveren i en moderne tragedie: Historien om vårt kollektive kulturminnes endelikt. I denne tragedien finnes imidlertid verken determinisme eller forbannelse. Alt er unngåelig. Det finnes tragedier som fortjener å få siste akt skrevet om.
To verdener står overfor hverandre: den analoge og den digitale. Klarer vi å digitalisere alt det analoge materialet, vil vi kunne redde hele verdens audiovisuelle hukommelse. Digitalisering og dermed bevaring, av lyd- og bildearkiver dreier seg om å ta vare på verdens mangfold. Det sikrer en nødvendig overlevering til fremtidige generasjoner, slik at de får muligheten til å kjenne sin historie.
Ifølge UNESCO består verdens audiovisuelle kulturarv av 200 millioner timer med opptak (kinofilm er ikke medregnet), for det meste innen tv og radio.² 80 prosent av dette materialet er truet. Dokumentenes forventede levetid varierer med noen år, avhengig av mediet, men en ting er likevel sikkert: Om ti år kan alt være borte. Det er umulig å ramse opp alt vi risikerer å miste.
Alle deler av verden er ikke like hardt rammet: Den mye omtalte «digitale kløften» innebærer også en «hukommelseskløft».³ Følgende områder er mest utsatt: Sør-Amerika, Afrika, Midtøsten og Sørøst-Asia. Flere land, deriblant Storbritannia, Italia, Frankrike, Tyskland og Sverige, er i ferd med å iverksette redningsplaner.⁴ De fattige landene i Sør må derimot maktesløst konstatere at enorme mengder av deres audiovisuelle arkiver forsvinner.⁵ Dette representerer en alvorlig trussel mot verdens kulturelle mangfold. Den audiovisuelle kulturarven er først og fremst en smeltedigel som vitner om forskjellige identiteter og historier, men samtidig er den våre samfunns speilbilder, dokumentasjon av våre dagligliv, våre lidenskaper og følelser.

I 1977 ble International Federation of Television Archives (IFTA) grunnlagt i Roma.⁶ Tre år senere ble grunnsteinen for vårt arbeid lagt av UNESCO, som slo fast at «levende bilder må lagres og konserveres».⁷ IFTA har nå 180 medlemmer i mer enn 60 land. Vi oppmuntrer til regionalt samarbeid, og informerer arkivbrukere om nødvendigheten av å bevare den audiovisuelle kulturarven. ⁸ Det tar imidlertid tid før man virkelig innser hva som står på spill.
Det audiovisuelle kulturminnet består av bilder og lyd, men er paradoksalt nok i ferd med å forsvinne uten at noen ser eller hører noenting om det. Når et vindu i Chartres-katedralen går i stykker, eller en sal i Versailles blir skadet, opprøres hele Frankrike, og hele nasjonen gjør en innsats for å restaurere det som er ødelagt. Når tilstanden til Angkor-templene forverres, synes en hel verden det er forferdelig. I mellomtiden går tusenvis av kasser med film til grunne, stuet sammen i glemte hyller. Og ingen reagerer.
Med ny digital teknologi kan imidlertid den audiovisuelle kulturarven få et langt og fornybart liv.⁹ I tillegg betyr digitalisering at dokument og bruker ikke fysisk må være i samme rom – publikum kan dermed få tilgang til kulturminnene. Når det først er komprimert, kan lyd- og bildemateriale – av høy teknisk kvalitet – brukes innen kunst, kultur, undervisning og forskning. En lett tilgjengelig audiovisuell kulturarv vil gi en ny dimensjon til undervisningen på skoler og universiteter. Den er også et formidabelt arbeidsinstrument for medieforskere, og for kunstnere kan den være en kilde til inspirasjon, innovasjon og gjenbruk. Å ta vare på lyd- og bildearkivene bør være like selvfølgelig som restaurering av katedraler.
Den økonomiske innsatsen betinger resultatet, eller mangelen på resultat. Ressursene er ofte ikke tilstrekkelige for å sette i gang med dyre teknologiske løsninger, spesielt ikke for landene i Sør: Midlene må derfor fordeles globalt. Andre steder finnes midlene, men ikke viljen: Det er tilfelle i USA, hvor man fremdeles ikke har lansert noen digitaliseringsplan for det enorme analoge lyd- og bildematerialet som finnes der. Arkivene har ikke stor nok kommersiell verdi.
I tillegg til de økonomiske problemene, kommer et dobbelt kunnskapsproblem: De politisk ansvarlige forstår ikke hva som står på spill, og det er stor mangel på folk med tilstrekkelig teknologisk kompetanse til å gjennomføre konverteringen. I alle land må slik kompetanse utvikles og videreføres. Afghanistan har for eksempel bevart deler av sin audiovisuelle historie, men på 2-tommers kassetter. Landet har imidlertid ikke lenger det nødvendige utstyret for å lese slike kassetter.¹⁰ Man blir derfor blind – slik Champollion overfor hieroglyfene, før han oppdaget Rosetta-steinen som gjorde ham i stand til å forstå disse tegnene.¹¹ Konverteringen av lyd og bilder til digitale medier er en liknende oppdagelse. Men flere land famler fortsatt i blinde. (…)