Den kaukasiske labyrinten

Slik det for USA finnes et før og et etter 11. september, vil det nå for Russland finnes et før og et etter Beslan. En massiv gisseltaking utviklet seg 3. september 2004 til et mareritt: Nærmere 370 mennesker, derav rundt 160 barn, ble drept. En hel verden var rystet over denne massakren av uskyldige. Og de russiske militærstyrkenes intervensjon var så rotete og brutal at man knapt trodde sine egne øyne.

Beslan markerer uten tvil et vendepunkt i konfliktene i Kaukasus: både på grunn av det russiske sikkerhetsapparatets enorme fallitt og gisseltakernes ekstreme voldsbruk. Det er den desidert største krisen Vladimir Putin har stått overfor i sin tid som president, men det virker som om han ikke helt har tatt inn over seg omfanget av den. Dagen etter blodbadet erklærte han: «Det skal innrømmes at vi ikke har forstått kompleksiteten og faren ved den utvikling som har skjedd i vårt eget land og i verden». Slik slår han fast at Russland, i likhet med andre stater, står overfor en felles motstander, nemlig «den internasjonale terrorismen». Med andre ord: Den radikale islamismen eller det noen kaller «den verdensomspennende islamske jihad».
Det er samme type feilslutning som den USAs president George W. Bush trakk da han i mars 2003 bestemte seg for å invadere Irak under påskudd av å skulle bekjempe Al-Qaidas terrorisme. Nå er det Russlands tur til å erklære seg «i krig» og forherlige tanken om en «sterk stat». Putins menn gjør seg klar til å sette i gang store omveltninger av landets politiske system,¹ samtidig som hæren og de hemmelige tjenestene styrkes. Det snakkes til og med om «forkjøpsangrep for å ødelegge terroristbaser overalt i verden.»²
Russiske myndigheter nekter å vedgå at den terrorismen og islamismen de i dag står overfor i Kaukasus kun er redskaper: Deres virkelige problem i denne regionen er nasjonalismen. Nasjonalismen ser ut til å være den mektigste og mest motstandsdyktige av alle politiske krefter. Det er uten tvil den moderne historiens viktigste kraft, noe palestinernes motstand vitner om. Verken kolonialismen, imperialismen eller totalitære regimer har kunnet overgå den. Det er en politisk strømning som ikke nøler med å opprette de mest uensartede allianser for å nå sine mål. Et godt eksempel på dette er situasjonen i Afghanistan og Irak, der nasjonalisme og radikal islamisme forenes i kampen for nasjonal frigjøring. Og nye, særdeles avskyelige former for terrorisme ser dagens lys.

Det samme er tilfellet i Tsjetsjenia. Ingen har gjort så stor motstand mot russernes erobring av Kaukasus som tsjetsjenerne. Siden 1818 har de modig stått opp mot overmakten. Og ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 erklærte Tsjetsjenia seg uavhengig. Det medførte den første krigen med Russland, som i august 1996 endte med at Tsjetsjenia gikk seirende ut – riktignok med store menneskelige tap.
Etter en serie attentater i oktober 1999, angrep den russiske hæren Tsjetsjenia på nytt. Denne andre krigen la det allerede ødelagte landet fullstendig i ruiner. Moskva organiserte lokalvalg, og plasserte Moskva-lojale personer i nøkkelposisjoner. Den tsjetsjenske motstanden har imidlertid ikke lagt ned våpnene, attentatene fortsetter, og den russiske undertrykkelsen forblir grusom.³
Den geopolitiske konteksten gjør ikke saken bedre. Russiske myndigheter ergrer seg over de sterke båndene – så vel militære som økonomiske – som knyttes mellom USA og to stater i Transkaukasus: Georgia og Aserbajdsjan, på grensen til Tsjetsjenia. Disse båndene må sees i sammenheng med president Bushs nylige avgjørelse om å omstrukturere USAs militærstyrker, som flyttes fra Tyskland og installeres nærmere Russland – i Bulgaria, Romania, Polen og Ungarn. Dette forsterker Moskvas følelse av å være en beleiret stormakt.
President Putin tar igjen ved å opprettholde sine militærbaser i Georgia og Aserbajdsjan (mot de lokale regjeringenes vilje), forsterke alliansen med Armenia (som fremdeles ulovlig okkuperer områder i Aserbajdsjan), og støtte separatister i Abkhasia og Sør-Ossetia.
Russerne vet at de ikke kan vinne tsjetsjenernes tillit, og vil derfor vise at de er uunnværlige i Kaukasus. De hjemsøkes fortsatt av tanken på «et nytt Afghanistan». Et nytt militært nederlag overfor en dunkel islamisme i Tsjetsjenia ville være en enda større ydmykelse (tsjetsjenerne teller mindre enn en million). Et slikt nederlag kunne sette fyr på den kaukasiske kruttønna og føre til nye territoriale utbrudd. Derfor den hardnakkede motviljen mot enhver form for forhandling, enhver form for anerkjennelse av retten til selvstyre. Derfor den brutale undertrykkelsen, som i sin tur produserer terrorister som er klare for all slags kriminell galskap.

2 International Herald Tribune, 9. september 2004.
3 Les Anna Politkovskaja, En reise i helvete: rapport fra krigen i Tsjetsjenia, Oslo, Pax, 2001.

1 President Putin har annonsert avskaffelsen av folkevalgte ledere i den russiske føderasjons 89 regioner: lederne skal nå utpekes av de lokale parlamentene, etter forslag fra føderasjonens president. < BR > (…)