Fengsel som sosial støvsuger

I juni 2003 nådde fengselsbefolkningen i Frankrike et toppnivå på 60 000 innsatte fordelt på 48 000 plasser, en absolutt rekord siden 1945. Da dette ble kjent, var protestene entydige: mot helsefarlige forhold i fengslene, forfalne bygninger, katastrofal hygiene, avbrudd i utdannelses- og yrkesaktiviteter som gjør oppgaven med «tilbakeføring til samfunnet» til et hult og hardt slagord, samt økning av alvorlige episoder og selvmord (antallet er fordoblet på 20 år).¹ Franske myndigheter var på sin side mest opptatt av å vise sin vilje til å bekjempe det presidenten harmdirrende har betegnet som «straffrihet» – han er jo selv vel bevandret på området. Mens Lionel Jospins såkalt pluralistiske venstrekoalisjon stod for en skammelig og skjult kriminalisering av fattigdom, har den republikanske høyresiden med brask og bram kunngjort sitt valg om å demme opp for manglende sikkerhet og økende uorden ved å sette inn undertrykkelsesapparatet for fullt. Dette for å håndtere problemene som hoper seg opp i strøk rammet av massearbeidsløshet og midlertidige jobber. Gjennom å gjøre kampen mot gatekriminalitet til et permanent moralsk show, hevder staten sin autoritet samtidig som den viser seg handlingslammet på det sosiale og økonomiske området.

Man bruker altså fengselet som en sosial støvsuger for å fjerne slagget etter de pågående økonomiske omveltningene. Det markedssamfunnet kaster til side skal vekk fra det offentlige rom: småkriminelle vinningsforbrytere, arbeidsløse og fattige, boligløse og papirløse, rusavhengige, funksjonshemmede og mentalt syke som er blitt overlatt til seg selv etter at det sosiale og helsemessige sikkerhetsnettet er blitt slakkere, samt ungdom fra vanskeligstilte familier som på grunn av normaliseringen av det usikre arbeidslivet er dømt til å (over)leve av det de kan finne og det de kan stjele. Å bruke fengsling på denne måten er en villfarelse i ordets rette forstand, og vitner om dårlig dømmekraft, både politisk og strafferettslig.
Det er en villfarelse først og fremst fordi utviklingen av kriminaliteten i et land som Frankrike overhodet ikke rettferdiggjør den voldsomme økningen i landets fengselsbefolkning, etter en liten nedgang i perioden 1996-2001. Antall innbrudd og biltyverier (disse utgjør tre fjerdedeler av forbrytelsene som er registrert av myndighetene) har hatt en regelmessig nedgang de siste årene, i alle fall siden 1993. Mord og angrep med døden til følge har gått tilbake siden 1995 ifølge politiets tall, og siden 1984 ifølge registreringene fra Det nasjonale instituttet for helse og medisinsk forskning (INSERM). Den svært mediefokuserte økningen i antall voldelige ran har vært i jevn stigning de siste 20 årene – «volden» i disse tilfellene er for øvrig først og fremst verbal (fornærmelser og trusler).²

Totalt sett er det ikke kriminaliteten som har endret seg mest de siste årene, men snarere måten politikere og journalister i kraft av sin rolle som talerør for de dominerende interessene i samfunnet behandler gatekriminalitet på, og hvordan de forholder seg til den delen av befolkningen som formodes å stå bak disse handlingene – det vil først og fremst si ungdom med nordafrikansk innvandrerbakgrunn. De er blitt stuet sammen i perifere forsteder, som etter tre tiår med økonomisk avregulering og statlig tilbaketrekning fra storbyen er åpne sår som ikke har blitt leget av de administrative grøtomslagene som kalles «forstadspolitikk».
Villfarelsen blir ikke mindre av at sosiologisk forskning konstaterer at det aldri – ikke i noen land eller tidsperiode – har eksistert en sammenheng mellom antall innsatte i fengsler og nivået på kriminaliteten.³
«Nulltoleranse-politikken» og firedoblingen i løpet av et kvart århundre av antall fanger i USA fremholdes av og til som et eksempel til etterfølgelse, men dette har kun fungert som dekorasjon for en nedgang i antall anmeldelser på grunn av en kombinasjon av økonomiske, demografiske og kulturelle faktorer.
Selv på sitt beste behandler fengselsvesenet bare en forsvinnende liten del av kriminaliteten – også den mest voldelige delen av den. Dette gjelder også i USA, hvor et groteskt overdimensjonert politi- og fengselsapparat ikke kan hindre «frafall» ved hver etappe i straffekjeden. De fire millioner mest alvorlige angrep på personer som ble registrert i 1994 av «victimation»-undersøkelser (drap, slag, alvorlige skader, voldelige ran, voldtekter) førte til mindre enn to millioner anmeldelser til politiet. Det ble deretter foretatt 780 000 arrestasjoner, som i sin tur endte med bare 117 000 fengslinger – det tilsvarer tre prosent av de begåtte handlingene.
Den samme «trakteffekten» kan man se i måten rettsvesenet i Frankrike fungerer på. Mindre enn to prosent av sakene som behandles i rettsvesenet fører til fengselsdommer. Det er det samme som å si at fengselet er uegnet til å bekjempe småkriminalitet, og i enda større grad ta seg av «uforskammethet» som i de fleste tilfeller ikke engang kommer inn under straffelovgivningen: fornærmelser, knuffing, oppløp og bråk på offentlig sted, mindre hærverk og så videre. (…)