Fire grunnleggende friheter

Første bud er et fritt operativsystem. Med Linux er systemet nå både kraftig og anvendelig nok til at brukerne kan velge seg bort fra proprietær programvare.¹

Richard Stallman definerer fire grunnleggende friheter: å kunne kjøre programmet som man ønsker; å kunne endre programmet etter egne behov; å kunne hjelpe sin neste og distribuere programmet med eventuelle endringer; samt å kunne bidra til å danne samvirke (community) rundt programvare.
Oppgaven er formidabel, og et vesentlig samarbeid ligger til grunn. Stallman er opphavsmannen til bevegelsen for fri programvare, stiftelsen Free Software Foundation (FSF) og lisensen GPL – General Public License. FSF listefører i dag en katalog på mer enn 3500 programvarepakker, og bevegelsen har mer enn en million programmerere som aktive bidragsytere. Stallman reiser nå verden rundt for å fremme saken og bevegelsen, og var på besøk i Norge i september.
Copyright-lovene (åndsverksloven som regulerer opphavsrett) anvendes for å frata brukerne fundamentale rettigheter, ifølge Stallman. Copyright gir opphavsmannen og rettighetshavere, for eksempel forleggere og plateselskaper, rettigheter på bekostning av brukerne. Loven ble innført som en industriell regulering da trykkepressen var sentral. Brukernes behov sto i et helt annet lys den gang kopiering var avskrift for hånd.
Med datanettverkene og de digitale teknologiene er situasjonen fundamentalt endret. Det som i sin tid ikke hadde verdi for brukerne har nå fått det, og avtalen mellom partene må reforhandles. Stallman mener politikerne må revidere loven med brukernes behov som utgangspunkt, dersom de jobber for demokratiets sak. Tendensen går imidlertid i motsatt retning, med sterkere restriksjoner og stadige forlengelser. Amerikanernes Digital Millennium Copyright Act (DMCA) øver et sterkt press, og forhandlingene om EU Copyright Directive (EUCD) er et brytningsfelt hvor det er tegn til at prosessene kan påvirkes. FFII.org er en voksende bevegelse som foreløpig har forhindret innlemmingen av logiske patenter, som ubønnhørlig vil føre til at fri programvare møtes av patentkrav.
Stallman avviser begrepet intellektuelle rettigheter. Det anvendes for å forvirre og tåkelegge, og blander fundamentalt forskjellige lover. Åndsverkloven regulerer opphavsrett og har ingenting med patentrett å gjøre, og heller ikke med reguleringen av mønsterbeskyttelse.

Opphavsretten må nyanseres. Restriksjonene må få kortere levetid, og bredden av anvendelsen må revideres. Loven dekker forskjellige typer åndsverk og forskjellige behov må ivaretas. Stallman definerer tre hovedkategorier: åndsverk for funksjonell anvendelse, som eksempelvis programvare; åndsverk som formidler opphavsmannens meninger og synspunkter, som for eksempel memoarer, vitenskaplige publikasjoner og varekataloger, samt åndsverk som uttrykk for kunst og underholdning, som angår brukerens opplevelse.
Brukerens rettigheter må nødvendigvis være forskjellige for de tre kategoriene. FSFs hovedanliggende er kategorien funksjonelle åndsverk og programvare. Kildekoden må være tilgjengelig, den må kunne endres, og den må kunne distribueres fritt.
For kategori nummer to vil endringer være feilrepresentering av opphavsmannens intensjon. Ordrett gjengivelse bør dekkes for privat bruk, med restriksjoner for kommersiell anvendelse. Det er en voksende bevegelse for åpen redistribuering av vitenskapelige arbeid, undervisningsmateriell og lignende, der forlag som i sin tid var nødvendige nå fremstår som unødvendige snyltere på opphavsmenn og brukere.
For kategori nummer tre, åndsverk av typen kunst, estetikk og underholdning, kan verkets integritet være essensielt i visse sammenhenger, mens kunstens utvikling gjennom tidene har vært basert på det som allerede foreligger: Shakespeare anvendte andres arbeider som grunnlag for sine mesterverk, og Disney la Brødrene Grimms fortellinger til grunn for flere av sine filmer.
De digitale teknologiene anskueliggjør dilemmaer som angår alle kategoriene, og kampen for fri programvare er en sentral anstøtstein for rettighetshavere som ønsker sterkere anvendelse av opphavsretten. Stallmans påstand er at forfattere og opphavsmenn manipuleres av de som kjøper deres rettigheter (forlag, plateselskaper, med flere) og at en revidert åndsverkslov må utligne interessene mellom brukere og skapere.
Peer-to-peer teknologiene (P2P/like til like), som var den opprinnelige arkitekturen for internett, anvendes for fildeling. Musikkindustrien og Hollywood søker å forby teknologiene og mønstrer store propagandakampanjer med rettsforfølgelse av brukerne under påskudd av at artistene frarøves sin kompensasjon. Stallman gjør det klart at musikere manipuleres mer enn f.eks forfattere, og at kravet er umiddelbar legalisering av fildeling, med etablering av nye former for kompensasjon. Frivillige bidrag er ett forslag. «Har du sendt en euro til en musiker denne måneden?» Et annet forslag er et fond basert på avgifter på lagringsmedier, som kan fordeles etter statistisk sampling av nedlastingsvolum.
(…)