Giovanni Berlinguer, som nå er 80 år gammel, er en sentral figur i det italienske kommunistpartiets historie. Først som skribent, kritiker og aktivist, senere som folkevalgt til parlamentet (1972–1983) og senatet (1983–1992). Hans bror, Enrico Berlinguer (1922-84), var i sin tid leder for Kommunistpartiet. Det siste tiåret har Giovanni Berlinguer i egenskap av professor i medisin jobbet med genetikk på verdensbasis, et arbeid som har gitt ham æresprofessorat i Montreal, Brasilia og Santo Domingo. Han er i dag medlem av UNESCOs internasjonale komité for bioteknologi, president i Aprilbevegelsen – hans kulturpolitiske prosjekt for å samle venstresiden – og er nyvalgt representant i Europaparlamentet for den italienske venstrekoalisjonen Olivenalliansen.
Le Monde diplomatique har møtt Giovanni Berlinguer for å diskutere situasjonen for klassekampen, nyliberalismen og kommunismen, samt Italias politiske historie og betydningen av vår tids europeiske fellesskap:
– Kan man med kommunismens fall si at klassekampen er over?
– Klassekamp ble ikke oppfunnet av kommunistene. Den eksisterer fordi interessekonflikten mellom utbyttere og utbyttede eksisterer, svarer Berlinguer og smiler forundret over spørsmålet.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
– Den viktigste erkjennelsen vi kommunister har gjort er at klassekampen ikke alene representerer den store helheten i det sosialistiske spillet om menneskets frigjøring. Det første problemet med klassekampen er kvinnefrigjøringen som forutsetter en dyptgripende endring i selve forholdet mellom mann og kvinne. Det betyr kvinnefrigjøring i familiesammenheng, på arbeidsplassen og i samfunnet generelt – men fremfor alt arbeidet med å gjøre menn mindre arrogante, maktstyrte og diktatoriske i deres forhold til kvinner. Kort sagt en frigjøring som ikke kan løses i klassekampens lys, og som tvang feministene til å løsrive seg fra arbeiderbevegelsen og det sosialistiske prosjektet allerede på 1960- og 1970-tallet.
– Er det ikke vitenskap fremfor klassekamp som har frigjort den kvinnelige fruktbarheten – tvangsmessig påført dem av Gud som en «medfødt feil»?
– Jo, effektivt sett kom kvinnefrigjøringens gjennombrudd med muligheten til å kontrollere fruktbarheten og muligheten til å gjøre menneskets formering til en fri og bevisst handling, å kunne bestemme når og med hvem. Denne friheten er resultat av den medisinske vitenskapens fremskritt – men også av kvinnens egen bevissthet om retten til egen seksualitet, heri inkludert selvbestemt abort og skilsmisse.
– Det økologiske spørsmålet industrisamfunnet reiser angående forholdet mellom mennesket og naturen, er også et produkt av sosiale motsetninger utenfor klassekampen. Alle rammes ikke likt av forurensingen av atmosfæren, yrkesrelaterte sykdommer, kjemiske stoffer i mat og vann, eller klimaforandringer. Fattige land rammes hardest, fordi de mangler ressurser. På den annen side er forurensningen et globalt problem som forener hele jordens befolkning. Ikke bare nålevende mennesker, men også kommende generasjoner. Økologikrisen reiser et formidabelt ansvarsproblem, for å sitere filosofen Hans Jonas. Det leder oss mot nye konflikter mellom nasjoner og kollektive protestaksjoner. Eksempelvis de femti krigene som pågår i verden om den naturlige retten til vann, som Vandana Shiva beskriver.
– Dessuten er verden også blitt rikere på moralsk bevisste demokratiske mennesker, aksjonsformer, bevegelser, folk og land som ikke lenger lar seg dominere av en enkelt nasjon. Verden finner seg rett og slett ikke i at spørsmålet om krig eller fred styres av én nasjon. Dette er et gjennombrudd for en samlet globalisert verdensopinion og representerer det største politiske fremskrittet i vår tid, sammen med fremveksten av nasjoner som tidligere ikke var tilstede på den globale arenaen fordi de politisk sett var for små – land som Sør-Afrika, Brasil, India, Kina og andre som sammen utgjør halvparten av jordens befolkning. Det finnes en gjennomgripende erkjennelse av fellesskap over landegrensene, en konsolidering av en kulturpolitisk kommunisme bygd på grupper som tidligere sto mot hverandre. Organisasjoner med utgangspunkt i våre religioner, humanismen og klassesamfunnet, er i ferd med å utvikle seg til en mektig kraft i internasjonal politikk. Fremfor alt fordi de unge er med. Vi ser nå en ny generasjon militant ungdom som slåss for fred og rettferdighet, uten det historiske fiendebildet som lå til grunn for klassekampen, med det mål for øyet å gjøre slutt på USAs verdensdominans.
– Klassekamp er ikke tilstrekkelig for utjevning av alle ulikheter. Hva da med muligheten for å delta i den industrielle utviklingen? Utviklingslandenes vei til vekst og velferd går jo via det samme industrisamfunnet som reduserte fattigdommen i Vesten. Men vil ikke nettopp kineserne sprenge økosystemet med sin industrielle revolusjon?
– Den industrielle utviklingen er et universelt fenomen som har gitt menneskeheten enorme fremskritt. Men er det et poeng å forlange moderasjon av fattige nasjoner? Faktum er at USA, som det industrielt sett mest fremskredne landet i verden, forurenser mer enn Kina. Historisk var Vestens industrielle utvikling uten regler, ukontrollert og menneskefiendtlig. Allerede under den første industrielle revolusjon gjennomførte vi «et fredelig folkemord» på barn og kvinner i fabrikker og gruver med så elendige arbeidsforhold – slik de er beskrevet av Friedrich Engels i Storbritannia på 1800-tallet – at arbeiderne bukket under.
– Videre snakker vi om en sløseriets revolusjon, hvor målet er å utnytte de materielle forholdene til siste smule. Til sammenligning er dagens industrielle revolusjon i Kina kontrollert, fordi vi i dag, takket være ny innsikt og moderne produksjonsmidler, har utstrakt mulighet til å redusere utbyttingen av mennesket og dets omgivelser til et minimum.
– En annen ting er dagens sammenheng mellom militærmakt og mangel på økonomisk utvikling. Det er umulig å frigjøre økonomiske ressurser og skape velferd ved bruk av makt. Demokratiet må på plass først. Den italienske filosofen Amerti Assentia viser klart i sin bok om demokratisk økonomi hvordan demokratiske nasjoner har størst økonomisk fremgang. Eksemplene hans fra India er svært interessante. I de delstater hvor den demokratiske utviklingen er kommet lengst, er lønningene lavere, men utviklingen mest fremskreden. Mens rike delstater hvor demokratiet er mindre utviklet og forskjellene er størst, bryter sammen.
– Hadde den totalitære kommunismen samme utviklingsproblem?
– Sovjetunionen hadde etter revolusjonen i 1917 et politisk lederskap som fullt ut var i stand til å bygge en demokratisk sosialisme. Men ledelsen i kommunistpartiet bygget i stedet sosialismen på diktatur, proletariatets diktatur, som i virkeligheten dreide seg om diktaturet til ett parti, eller i særdeleshet en liten gruppe ledere i dette partiet. Dette var ikke et ignorant prosjekt, lederne hadde bred universitetsutdannelse, men de trodde ikke sosialismen kunne innføres demokratisk.
– Forklarer dette hvorfor den russiske kommunismen brøt sammen?
– Ja. Faktisk holdt antikommunismen, verdenskrigen og Den kalde krigen liv i den russiske kommunismen. Trusselen utenfra gjorde den til et nasjonalistisk prosjekt ubrukelig i Sovjet, eller ubrukelig her i Italia. Men vi må samtidig ikke underslå den historiske utbyttingen av fattige land i de demokratiske stormaktenes regi – en utbytting som har pågått i flere århundrer, opp til i dag. Rike land utnytter prisfallet på jordbruksvarer, samtidig som våre egne produkter beskyttes med subsidier, støtteordninger og tollbarrierer som i dagens USA, Europa eller for den saks skyld Norge. En subtil form for imperialisme som gjør det umulig for utviklingslandene å reise seg.
Dagens underskudd på internasjonal solidaritet, både i Norge og Europa, kan være en konsekvens av at venstresiden som helhet er splittet og står svakt. Ifølge Giovanni Berlinguer er det ingen tvil om at man i kampen om makt på venstresiden har mistet fokus på den internasjonale helheten:
– Hovedårsaken er imidlertid en utvikling på den internasjonale arena som fikk direkte konsekvenser for venstresiden i Italia og i verden for øvrig: I 1978 vant Margaret Thatcher valget i Storbritannia med et program som revolusjonerte kapitalismen. En revolusjon, fordi hun radikalt satte de sosialpolitiske forholdene i England i en nyliberalistisk sammenheng. To år senere ble Ronald Reagan valgt til president i USA. Herfra ble nyliberalismen satt i system på verdensbasis: privatisering, argumenter om at fagbevegelsen er til hinder for det kapitalistiske spillet og at statlige institusjoner ikke fungerer, og så videre. Nyliberalismen ble satt i system gjennom sterke internasjonale organer – The Washington Consensus – en varig overenskomst mellom Det amerikanske finansdepartementet, Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken. Herfra kom krav om privatisering, nedbygging av velferdsstaten, kamp for å undergrave fagbevegelsen og den demokratiske sosialismen, samt individualistiske privilegier på fellesskapets bekostning. Nord-Sør-problematikken skulle settes til side, og politiske betingelser gjorde Pengefondet og Verdensbanken til et våpen i den angloamerikanske planen om å nyliberalisere verden gjennom tvang. Denne nyliberalistiske bølgen ble en katastrofe for utviklingslandene – eksempelvis det økonomiske sammenbruddet i Indonesia og Argentina, som ville vært bankerott dersom ikke det internasjonale samfunnet hadde hjulpet dem over krisen. Men nyliberalismen ble også en katastrofe for de sosialdemokratiske partiene i Europa, som ga etter for presset og ble bærere av den økonomiske politikken til Thatcher og Reagan.
– Som det britiske Arbeiderpartiet under Tony Blair?
– Ikke bare der. De aller fleste sosialdemokratiske partiene ble slukt. Det er likevel verdt å merke seg at i Sverige vant sosialdemokratene siste valg med et program som talte nyliberalismen midt imot – fellesskapsløsninger finansiert med høyere skatt. Nå ser jeg at flere andre sosialdemokratiske partier følger etter, med den store muligheten dette gir til å åpne en ny sosialdemokratisk fase i Europa.
– I mellomtiden har det økonomiske spillet flyttet seg fra profitt på salg av produserte varer, til profitt på eierskap og aksjer…
– Ja, pengeøkonomien har erstattet realøkonomien. Stadig oftere foregår store oppkjøp, overtagelser og fusjoner ulovlig. Politikkens moralske dilemma har spredt seg til det økonomiske systemet. Skandaler som Enron og Parmalat er blitt vanlig. Økonomen Guido Rossi – en av hovedaktørene i italiensk økonomi og ansatt ved Consob, organet som kontrollerer børshandelen – skrev for noen år siden en bok som heter Il Conflitto Epidemico (Den epidemiske konflikten), hvor han dokumenterer at de lovlige transaksjonene blir færre og de ulovlige flere. Dette problemet har skapt en tilstand av generell økonomisk ustabilitet. Folk har sluttet å spare fordi tilliten til bankene er borte. Sparing i bank gir dessuten heller ikke lenger noe utbytte fordi rentene er for lave. Endringen har vært enorm siden 90-tallet. Da var veksten i økonomien stor, med den følge at også aksjeutbyttet var stort. Folk går ikke lenger til børsen eller banken med sparepengene sine, de kjøper «murstein», som vi sier i Italia.
– Fast eiendom?
– Ja, med det resultat at prisene på leiligheter er blitt skyhøye, på tross av at det bygges mer enn markedet trenger. Kapitalen produserer ikke lenger vekst.
– Den bindes opp i hva Marx kalte død kapital?
– Ja, og det skjer på bekostning av den sosiale utviklingen. Vi trenger sosiale økonomiske regler mer enn noensinne.
– Men hvordan skal vi få det til når venstresiden som politisk prosjekt ligger nede for telling?
– Venstresiden ligger ikke nede for telling. I Cancun reiste antiglobaliseringsbevegelsen og en gruppe på 20 land med Brasil, Sør-Afrika, India, Mexico og Kina i spissen, kravet om virkelig frihandel. Dette var en massiv opposisjon mot den angloamerikanske kapitalismens prosjekt for å gjøre alt til handelsvarer – også sosiale tjenester, skole, helse og vann. Det ser kanskje mørkt ut fordi de nasjonalpolitiske rammene er nedslitte, men globalt er venstresiden i sterk fremmarsj. Evnen til å stå sammen er styrket, det samme gjelder evnen til å uttrykke menneskelige verdier utover politiske interesser, og det å knytte det sosialistiske prosjektet opp mot de store og voksende frigjøringsbevegelsene, miljøbevegelsene, pasifistene, og feministene.
– Men blir ikke nasjonalismen en tvangstrøye for europeiske sosialister i det globale perspektivet?
– Vi har et europeisk sosialistparti, men det har liten innflytelse med til sammen litt over 200 representanter i Europaparlamentet. Men venstresiden som helhet vil få makt ved å alliere seg med Den europeiske venstresiden, en allianse som ble etablert her i Italia i forbindelse med europavalget i vår, hvor også nykommunistene i partiet Rifondazione Communista er med, i tillegg til De Grønne. Vi åpner også døren for Liberaldemokratene som er i sterk vekst, blant annet i Storbritannia. Alle disse er heterogene politiske formasjoner, men med så store fellesinteresser at en storallianse er naturlig. Hovedsaken her er imidlertid at gruppen virkelig får en sosialistisk plattform. Hver og en må gjøre den jobben de skal gjøre. Sosialister skal være sosialister, ikke drive sentrumspolitikk!
Etter krigen spilte det italienske kommunistpartiet (PCI) en sentral rolle i kampen mot fascismen, og ble en av hjørnesteinene i den demokratiske samlingsregjeringen. Men etter press fra Den katolske kirke, USA og Storbritannia, brøt Kristeligdemokratene (DC) den antifascistiske pakten, og i 1948 ble kommunistene lyst i bann av den omstridte pave Pius XII.
I 1976 var imidlertid PCI like stort som DC. Dette førte til «det historiske kompromisset»: Partilederne Enrico Berlinguer (PCI) og Aldo Moro (DC) sitt forsøk på å redde republikken fra korrupsjonsstyret som preget Italia. Det dreide seg ikke bare om politisk korrupsjon, men korrupsjon for personlig vinning, beskyttet av lover, mafia, frimurerlosjen P2 og CIA. Etter 30 års konflikt skulle kristeligdemokrater og demokratiske kommunister gjøre opp for klassekampen med en samlingsregjering – bygge et solidarisk og dermed konfliktløst «italiensk hus».
Men både Den katolske kirke, USA, Sovjetunionen og De røde brigader fordømte et slikt samarbeid. Om morgenen den 16. mars 1978 ble Aldo Moro kidnappet og siden drept. Under rettssaken mot De røde brigader i forbindelse med Moros død, forklarte hans enke hvordan Henry Kissinger hudflettet Moro under en middag i Det hvite hus. Kristeligdemokratenes knefall for den demokratiske kommunismen ville legitimere frigjøringsteologien i hele den katolske verden.
Russerne på sin side fryktet signaleffekten av den demokratiske kommunismen – i Brussel kalt eurokommunismen – ville skade regimene i østblokklandene, som hadde et voksende problem med antisovjetisme. Ønsket om å senke Det historiske kompromisset var så stort at Pave Paul VI – en intellektuell med bakgrunn i det samme katolske miljøet som Aldo Moro selv – i antikommunismens navn toet sine pilatushender da den bortførte Moro tryglet ham om hjelp.
– I 1978 var det politiske presset mot DC blitt så stort at partiet ikke hadde noe annet valg enn å si ja til det historiske kompromisset. Jeg tenker ofte at dersom Moro ikke var blitt drept, ville den moralpolitiske effekten av det planlagte historiske kompromisset hjulpet Italia, og verdens fattige. Mordet på Moro gjorde det igjen mulig å skjære alle kommunister over én kam.
– Stormaktenes rolle i dette antidemokratiske prosjektet er helt klar. Vi har fortsatt ikke klare fellende bevis for at Sovjetunionen styrte De røde brigader, men i en ny bok, La Luna rossa (Den røde måne), tegner Gianni Mastrangelo et bilde hvor Warszawa-pakten og KGB helt tydelig er med. På samme tid ønsket heller ikke USA at kommunistpartiet skulle fornye det italienske folkestyret. Sovjetunionen forbannet oss som demokratiske kommunister. Amerikanerne forbannet oss fordi «det historiske kompromisset» utfordret deres dominans i verden. Når det gjelder amerikanernes innblanding har vi store mengder dokumenter som klart og entydig viser Kissingers press mot den italienske regjeringen for å stanse Aldo Moro.
Den antikommunistiske alliansen ble skapt i 1947 på bakgrunn av et voldsomt amerikansk press, og holdt i live av høyrekreftene med påstanden om at Italia ville ende opp som en sovjetstat så snart kommunistpartiet kom til makten. Alliansen besto av kristeligdemokratene, sosialistene, sosialdemokratene, republikanerne og de liberale. Det italienske kommunistpartiet representerte på 1970- og 1980-tallet en tredjedel av befolkningen – inkludert den mest aktive, kulturelt bevisste, best politisk skolerte og dermed også den mest produktive delen av den. Partiet ledet de største byene og de mest fremgangsrike fylkene i flere tiår. Diskrimineringen av kommunistene undergravde det italienske demokratiet i en slik grad at da sannheten kom for dagen, ble alle partiene i den antikommunistiske alliansen borte i løpet av noen få år. Men diskrimineringen av kommunistene fortsatte også etter Berlinmurens fall, og la den siste rest av demokratisk overskudd dødt. Siden kom Silvio Berlusconis suksess, bygget på det politiske tomrommet som oppsto i Italia da korrupsjonsspillet (Tangentopolis) til Giulio Andreotti og Bettino Craxi brøt sammen for femten år siden:
– Berlusconi brukte kontrollen over italienske medier til å bygge seg selv opp som landsfader. Han spilte på befolkningens mest primitive politiske instinkter: Drømmen om lettkjøpt rikdom, mangelen på respekt for lov og rett, en oppfordring til ikke å betale skatt, henleggelse av straffesakene mot ulovlig husbygging og skattefusk, ytterligere skattesenkning, arbeid for alle, bedre sosiale ytelser, og ikke minst løftet om å gjenreise respekten for Italia internasjonalt. I maktposisjon begrenset han det demokratiske spillet, vingeklippet de statlige institusjonene med lover som sikret ham selv politisk, økonomisk og rettslig immunitet.
– Men hans parti Forza Italia mistet over 20 prosent av stemmene ved siste valg?
– Det typiske ved Berlusconi er at han besvarer ethvert politisk nederlag med et nytt og enda mer ekstremt angrep på de demokratiske institusjonene. Nå vil han sette grunnloven til side. Et annet prosjekt går ut på å dele Italia opp i sju selvstendige fylker. Et tredje skal gi ham rett til å oppløse parlamentet. Går det hans vei vil de folkevalgte danse etter hans pipe av redsel for å bli sendt hjem.
– Beveger Italia seg således mot demokratisk diktatur?
– Ja. Et vanstyre som ikke lenger streber mot et virkelig demokrati. Men Berlusconi mister oppslutning, og mye tyder på at han er på vei ut. Fire millioner vendte Berlusconi ryggen denne gang. Men problemet er til syvende og sist ikke Berlusconi. Når han likevel sitter ved makten er det fordi det ikke finnes et politisk alternativ. Sentrum-venstrealliansen mangler et politisk program, splittelsen er stor, kjepphestene mange og lederskapet i de respektive partiene opptrer fortsatt egenmektig.
– Nå må partiene, folkebevegelsene og gruppene som forsvarer det sivile samfunn sette seg ned sammen rundt bordet og arbeide frem et alternativt regjeringsprosjekt – ikke på bakgrunn av kritikk av det sittende styret, men på bakgrunn av et positivt ønske om å gjenreise det italienske folkestyret.
– Vi har allerede flere gode erfaringer med dette. Da venstresiden tapte i Bologna ved valget i 1999, etter å ha styrt byen i nesten 40 år, hadde de ikke fulgt med i den sosiale utviklingens problemer. Bologna ble i løpet av noen få år hjemsøkt av oppløsning, kriminalitet og vold. Velferden byen var kjent for forsvant. Men i løpet av et år etter valgnederlaget klarte venstresiden å skape et utvidet demokratisk prosjekt med et politisk program for byen – som ble lagt ut til offentlig debatt blant innbyggerne. Resultatet ble en koalisjon, som ut over den tradisjonelle sentrum-venstrealliansen inkluderte 85 forskjellige interesseorganisasjoner. Et virkelig demokratisk prosjekt, som ved å overkomme de politiske motsetningene vant kommunevalget med 58 prosent av stemmene. Erfaringene fra denne nye formen for politisk kommunisme kan overføres fra Bologna og over på det nasjonale plan, og deretter til Brussel. Det er hva jeg ber mine kolleger gjøre!
– Men er det så enkelt?
– Dessverre tror enkelte partier de kan leve på bedrevitende politisk arroganse. De fokuserer på stemmene de har og lever på drømmen om å karre til seg flere. Et typisk symptom på et partivelde som gjør det umulig å realisere de politiske prosjektene folket nå venter på. Det er et stort samsvar mellom forhåpningene i den italienske befolkningen, som nå er trøtt av Berlusconis vanstyre, og det venstresidens politiske lederskap tilbyr. Alt står og faller med disse partienes evne til å sette særinteressene sine til side.
– Så venstresiden har seg selv å takke?
– Ja, med utgangspunkt i suksessen i Bologna mener jeg virkelig det! Det politiske dilemma vi står overfor er aritmetisk, ikke ideologisk. Bare venstresiden i sum kan stanse Berlusconi.
Giovanni Berlinguer har vært politisk aktiv hele sitt liv. Nå har han meldt seg til tjeneste i Brussel. Hva fikk ham til å sikte mot Europaparlamentet?
– Først og fremst at det er første gang folkene i Europa forenes frivillig på demokratisk vis. Noe slikt har aldri hendt før i historien. En svært interessant bok, skrevet av historikeren Jaques le Goff, hevder at alle tidligere forsøk på å samle Europa, fra middelalderen og frem til i dag, har hatt dominans som overordnet mål. Karl den store, Karl den femte, Spanias konge og Habsburgernes keiser, Napoleon og Hitler hadde alle europeisk hegemoni som mål – en kamp som har vært direkte antieuropeisk.
– Målet i dag er derimot en europeisk union av frie folk. En demokratisk prosess bygger den europeiske føderasjonen stein for stein. Det nye Europa har selvfølgelig mange mangler. Men i motsetning til den øvrige verden nyter vi det privilegium å tilhøre et kontinent som faktisk kan se tilbake på en periode med 60 års fred. Forferdelige kriger som i Bosnia og Kosovo kunne vi forhindret dersom samlingen av Europa var kommet lenger. Europa er også et kontinent med en sosial modell som er mer solidarisk enn den vi finner andre steder i verden – en garanti mot politiske overgrep vi ser andre steder. Og sist, men ikke minst: de unge, som faktisk støtter det europeiske prosjektet mer enn noen. Dette i sum har gitt meg tro på at den politiske erfaringen jeg tross alt sitter med kan komme Europa til gode.
– Hva da med Vatikanet som har fordømt den nye europeiske grunnloven fordi den ikke tar hensyn til at «Kirken er den europeiske sivilisasjonens grunnvoll»?
– Det er historisk feil å hevde at kristendommen er Europas grunnvoll. Tar vi utgangspunkt i den judeisk-kristne kristendommen blir dette enda mer feil. Jødedommen har uten tvil spilt en viss rolle i europeisk historie, men den hadde aldri noen avgjørende betydning for kontinentets utvikling, noe mange jøder imidlertid faktisk hadde. Europas grunnvoll er den greske og den romerske sivilisasjon som i kraft av sin humanistiske evne forener den europeiske tenkemåten. I høymiddelalderen opplevde vi et flerkulturelt religiøst fellesskap som ble grunnlaget for Renessansen. Dette på grunn av kulturell likhet i interesser mellom europeiske hovedsteder hvor romersk sivilisasjon fortsatt sto høyt, og den arabiske verden med århundrer av helt ekstraordinær vitenskapelig og økonomisk utvikling bak seg. Men samtidig med dette samlende kulturhistoriske prosjektet kom korstogene, religiøse kriger med erobring og etnisk rensing som mål. Dessuten har de siste fem hundre års religionskriger skrevet Europas egen historie med blod. Først med humanismen som åpnet døren til vitenskapene og filosofiens sekulære refleksjoner, og deretter opplysningstiden, ble det mulig å demme opp for de antireligiøse fenomenene i kristendommen – og bygge Europa på de verdiene vi fortsatt refererer til når vi snakker om frigjøringen av mennesket.
– Å stille kristendommen i sentrum av det europeiske prosjektet er en historisk anakronisme i dobbel forstand: den første i form av en ren historieforfalskning, den andre som ren diskriminering av alle ikke-kristne. I et øyeblikk som dette, hvor Europa igjen utvikler seg til et krysningspunkt for andre kulturer, må kirken i likhet med alle andre oppvise maksimal åpenhet overfor annerledes tenkende.
– Så franskmennene gjorde rett i å nedlegge veto mot kirkens plass i den nye europeiske grunnloven?
– Ja, så absolutt!
– Hva har du så å si til oss i Norge som ikke er med i det europeiske fellesskapet?
– Jeg vil ikke si det er et obligatorisk krav å bli med i det europeiske fellesskapet. Men de nasjonene som er med har slått inn på en vei som stadig større deler av verden vil følge – den som bringer nasjoner sammen. Den multilaterale politiske utviklingen verden trenger går ikke lenger gjennom FN, men gjennom demokratisk samling av frie nasjoner. Konsekvensen av ett enkelt lands dominans, som for eksempel USAs dominans på det amerikanske kontinentet, er undertrykkelse av svake land. I fremtiden vil denne undertrykkelsen bli erstattet av multipolære strukturer som vil gjøre det politiske spillet enklere og mer demokratisk. Idealer, interesser, kulturelle og materielle goder vil således bli bedre fordelt. Jeg har bare besøkt Norge noen få ganger, men jeg er svært glad i landet for dets skjønnhet, folkelynne, arbeidet med å fremme internasjonal solidaritet og verdiene som ligger til grunn for det sivile samfunn, så jeg ser frem til et fremtidig samarbeid med norske europarlamentarikere – i tillegg til norske forfattervenner.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
