Tilbakeblikk på president Aristides fall

I begynnelsen var «Titid», presten fra slumbyen, de stemmeløses stemme. Fra don Bosco-kirken i Port-au-Prince representerte den kommende presidenten håpet til en befolkning som fra 1957 til 1986 var blitt pint av Duvalier-diktaturet. Det kom ikke som noen overraskelse at dette folket og Lavalas-bevegelsen brakte fattigpresten til makten i 1990, da landets første frie valg ble holdt.

Var man for entusiastisk på denne tiden? «Vi hadde ikke tid til å tenke så mye over mannens personlighet,» forteller en av Aristides støttespillere, som nå har trukket seg unna – hvem har vel ikke det i dag? «Vi hadde ikke tid til å forstå hvordan han kunne bevege seg fra profetiske taler hvor han avviste det onde, til maktutøvelse.»
Dermed kom Aristide tilbake i presidentstolen, men det ble ikke helt slik man hadde forestilt seg. «Det eneste som betydde noe for ham var styrke gjennom makt og penger,» kunne man høre etter 29. februar 2004, da presidenten for andre gang ble kastet på dør – etter å ha blitt gjenvalgt i november 2000 for en ny periode. Så fulgte en lang liste med grusomheter fra den tidligere prestens side: Han ble holdt ansvarlig for eller medskyldig i alle forbrytelser i Haiti – fra narkotikasmugling via drap på opposisjonelle til påkjørte hunder i gatene.
Var dette virkelig samme person som så sent som 8. januar 1997 fikk UNESCOs menneskerettighetspris for 1996? Eller var vi vitne til en av disse typiske svertekampanjene mot populære ledere – slik som mot Hugo Chávez i Venezuela – med en gang de forsøker å gjøre noe med den etablerte uorden i USAs bakgård?
I denne urovekkende historien veier eks-presidentens tre år lange eksil i USA tungt, uten tvil fylt med frustrasjon og fortvilelse. «Han reiste som Aristide og kom tilbake som ’Harry Stide’,» sier Anna Jean Charles fra fagforbundet Batay Ouvriyé. Og ikke uten grunn: I Washington knyttet Aristide seg sterkt til Demokratene. Le pitit soyèt (sønn av folket) oppdaget det amerikanske etablissementets store deals. Mens han gjennom hele eksilperioden ble betraktet som fungerende president og administrerte sin regjerings sperrede fond, ble han en «storspiser», som de sier i Haiti – og han påtvang landet en embargo som var katastrofal for de dårligst stilte i landet. Aristides demokratiske yankee-venner fikk på sin side godt betalt for å hjelpe ham tilbake til makten, i form av kommende privatiseringer, spesielt i telekommunikasjonsindustrien.
Vel tilbake i presidentstolen innførte den tidligere «fattigpresten» de nyliberale tiltakene internasjonale finansinstitusjoner krevde. Og han gjorde det på sin måte. Jean-Claude Bajeux, som var kulturminister da den første privatiseringsbølgen var under oppseiling, forteller: «Da statsminister Smarck Michel foreslo forberedelser til anbudsrunder, avbrøt presidenten: ’Hvorfor ikke organisere det slik at vi fordeler de tingene der mellom oss?’»

Det var likevel den samme Aristide som i 1996 sørget for at øya for første gang opplevde en fredelig maktoverføring mellom to demokratisk valgte presidenter. Konstitusjonelle begrensninger hindret ham i å stille til valg dette året, og han lot René Préval overta. Préval var tidligere minister og en venn av Aristide. Det var imidlertid i denne perioden krisen begynte å bygge seg opp. Mens Aristide ble utnevnt til «Hertug av Tabarre» etter navnet på strøket der han bygde seg en overdådig villa, oppsto en rekke stridigheter i Lavalas-bevegelsen. Statsminister Rosny Smarth gikk av i juni 1997, noe som førte til at det politiske systemet ble lammet i flere måneder.
Det demokratiske systemet slet allerede med en rekke vanskeligheter da det ble avholdt valg i mai 2000 for å fylle de 7500 ledige setene på lokalt og nasjonalt nivå. Selv om internasjonale observatører mente at valget samlet sett ble gjennomført slik det skulle, var valget svært omstridt. Sju senatorkandidater som skulle vært igjennom en ny valgrunde fikk tildelt seter direkte. Situasjonen var ikke desto mindre paradoksal i og med at Fanmi Lavalas (Aristides nye parti) ble utropt til valgets overlegne vinner. Micha Gaillard, tidligere talsperson for Aristide i eksilperioden, bemerker: «Han måtte bare ha fullstendig kontroll. Han ville ha 100 prosent av setene i parlamentet. Som han sa under statskuppet: ’Jeg er navet i et sykkelhjul, alle eikene konvergerer mot meg.’»
Valget i 2000 fikk en boomerangeffekt fordi opposisjonen, som egentlig sto svakt, fikk en gylden anledning til å ta opp kampen. For å frata presidenten legitimitet, boikottet opposisjonen presidentvalget i november 2000, som Aristide vant – med en sterk folkelig støtte i ryggen som aldri ble avkreftet. Det internasjonale samfunnet stanset likevel mesteparten av bistanden og lånene til Haiti, og tvang dermed landet ut i fattigdom og kaos.
Uoverensstemmelsene hadde hele tiden to sider, noe som opprettholdt forvirringen. «På noen punkter holdt Aristide fast ved en sosial visjon og ønsket om å gjennomføre enkelte deler av den. Han var for eksempel genuint opptatt av forandringer i utdanningssystemet på landsbygda. På andre områder derimot, sto han for en svært machiavellistisk realpolitikk,» sier dominikanerpresten Frantz Gandoit, som ble utnevnt til å lede alfabetiseringskampanjen (som han fortsatt leder).
Enkelte oppfattet fremdeles Aristide som en progressiv leder i kamp mot «yankee-uhyret». Men mens Aristide med glød nevnte Toussaint Louverture¹ i sine taler, lot han være å henvise til den antiamerikanske helten Charlemagne Péralte.² Og mens folket strevde med sine daglige plager, samtidig som store formuer bygde seg opp, tok sosialdepartementet systematisk sjefenes side mot arbeiderne. Da fagforeningsaktivister fra Batay Ouvriyé ble drept i Guacimale 27. mai 2002, slo regjeringen ned på ofrene og noen av dem havnet i fengsel.
Etablerte sannheter slo enda større sprekker i forbindelse med den såkalte kooperativ-skandalen i 2001 og 2002. Det hele startet med en tale presidenten holdt på den nasjonale idrettsarenaen: Han inviterte sine medborgere til å investere sparepengene sine i kooperativer. De omtalte kooperativene dukket opp, men det fantes ingen orden, ingen faste strukturer og ingen visste helt hvem som ledet dem. Med henvisning til den «sosiale solidariteten» lokket man med et ekstraordinært rentenivå: 12 prosent per måned (140 prosent per år!). Middelklassen ble grepet av ubetenksom entusiasme. Noen solgte bilen sin eller det lille krypinnet sitt, i håp om å doble fortjenesten i løpet av ett år. Selv de aller fattigste kastet seg på. Da alle kooperativene over natten gikk konkurs og forsvant med pengene, var det nærmere 170 millioner dollar som skiftet hender. Makthavernes eneste reaksjon var arrestasjon av Rosemond Jean, som ledet ofrenes organisasjon… Bevegelsen mot Aristide ble dermed skudd opp et hakk. (…)