Michel Foucault, Roland Barthes, Gilles Deleuze, Jean-François Lyotard, Pierre Bourdieu og Jacques Derrida var alle representanter for det som gikk under benevnelsen «fransk teori». «68-filosofene» har de blitt kalt, en annen hyppig benyttet samlebetegnelse er «postmodernister». Av disse dypt originale tenkerne var trolig Jacques Derrida den mest kjente, og uten tvil, den mest produktive. Den franskspråklige delen av forfatterskapet alene teller et tresifret antall bøker. Desto mer forbløffende er det at brorparten er oversatt. Hans innflytelse som tenker strakte seg også langt utover filosofien: Litteraturvitenskap, kunsthistorie, teologi, antropologi, statsvitenskap, historie og jus er noen av de fagfeltene hvor han har etterlatt tydelige spor.
Ikke ulikt hva som skjedde med Jean-Paul Sartres eksistensialisme, opplevde Derrida at hans filosofiske nøkkelbegrep, dekonstruksjonen, ble en merkevare, en term benyttet i alle mulige sammenhenger, ofte langt utenfor hans egen filosofiske kontekst. Berømmelsen nådde sågar inn i populærkulturen; «I’m in love with Jacques Derrida» het det hos bandet Scritti Politti på åttitallet, og i 1997 regisserte Woody Allen Deconstructing Harry. Dekonstruksjon ble til og med betegnelsen på en egen retning innenfor arkitekturen. Til forskjell fra Sartre akslet imidlertid Derrida aldri rollen som intellektuell mediastjerne. Den kortvokste, fotogene og uhyre imøtekommende mannen var først og fremst forpliktet på tenkningen, på sitt arbeid som forfatter og som lærer. I femti år underviste han, frem til midten av åttitallet som filosofilærer ved eliteskolen École normale supérieure, deretter ved Ecole des Hautes-Etudes. I auditoriet var Derrida en usedvanlig opplevelse, med stort karisma, varme og en sjelden pedagogisk begavelse foreleste han eller kommenterte studentinnlegg. Med årene ble tilhørerne flere, og lokalene større. Like fullt var det gjerne utlendinger som onsdag kveld fylte opp radene i det store amfiet i Boulevard Raspail. For dekonstruksjon var lenge mer et amerikansk anliggende enn et fransk.
For dekonstruksjonens gjennombrudd skjedde innenfor amerikansk litteraturforskning, i første omgang ved prestisjetunge østkystuniversitet som Yale og Johns Hopkins. I Jacques Derridas språklige bevissthet, i hans enestående evne til å lese med blikk for det komplekse og motsetningsfylte i filosofiske og litterære tekster på det mest mikrologiske nivå, oppdaget amerikanske litteraturforskere oppfostret i Ny-kritikkens «nærlesning» både en frende og ny teoretisk inspirasjon. For dekonstruksjonen er en filosofisk retning som er uløselig forbundet med lesning og med språk, med det forhold at all filosofi, ja, all tenkning, foregår ved hjelp av ord, eller mer presist, begrep. Begrepet er filosofiens redskap og medium, og kunne man føye til, dens forse. Problemet oppstår når filosofien skal forsøke å tenke det at den tenker ved hjelp av begrep. Da må den ty til andre begrep ettersom det å begripe noe, rett og slett forutsetter begrepsliggjørelse, det at vi setter ord på det vi vil forstå, og evner å formidle det.
Den vestlige filosofien er ifølge Derrida uløselig forbundet med en vilje til å sette verden på begrep, gjøre den meningsfull ved å forklare den. Denne ambisjonen er kjernen i metafysikken, den filosofisk søken etter en endelig sannhet, en absolutt mening. Dermed blir det forhold at språket bokstavelig talt alltid står mellom oss og verden dypt problematisk; det er, forenklet sagt, alltid på språkets vilkår at vi etablerer sammenhenger av mening i verden. Med Derrida kan vi spørre om denne ambisjonen om å finne mening, en virkelighet hinsides flyktige sanseinntrykk og språklige uklarheter, ikke selv er en følge av at vi tenker ved hjelp av språk. Kort sagt, at ideen om at verden har en absolutt sannhet i seg selv, er et resultat av at vi har et språk som forutsetter at tingene har essenser, en kjerne, og at det derfor er rimelig å omtale dem som «menneske», «dyr», «barn», etc. For Derrida er denne ideen om at tingene har en vesensbestand rett og slett en funksjon av språket, av det enkle og ytterst grunnleggende spørsmålet: Hva er …? Spørsmålet rommer premissen: Nemlig at tingene besitter et «hva».
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Derridas skepsis til det filosofisk begrep, betyr ikke at han avviste metafysikken. Tvert i mot så han seg selv som en som stod i forlengelsen av en av de mest hederskronte og berømte kontinentale filosofiske tradisjonene, den man i Frankrike gjerne omtaler som de tre H’er, det vil si Hegel, Husserl, Heidegger (nå omfatter hans læremestre også Freud, Levinas og Saussure, men dette er ikke stedet for en utførlig redegjørelse for dekonstruksjonens aner). Derridas strategi overfor arven fra disse metafysikkens mestertenkere består nemlig i en usedvanlig dobbeltmanøver som både sier ja og nei. Kritikken av begrepet og forsøket på å etablere et nytt filosofisk fundament som ikke er kontaminert av begrepsfilosofiens implisitte metafysikk, kan nemlig i seg selv sies å være fundert på en metafysisk forestilling om at språket er et slør som fordreier eller tildekker verden. Ja, ideen om å overskride den hittidige tradisjon, åpenbare det som ennå ikke har blitt sett, er i seg selv en utpreget metafysisk gestus – apokalyptisk ville Derrida ha sagt -, og dermed ville hans egen filosofi ufrivillig gjenta forgjengernes synder. Samtidig er det nettopp i overskridelsen, avsløringen og etableringen av et nytt grunnlag for tanken, at den filosofiske gestus finner selve sitt fundament. Det er rett og slett noe den ikke slipper vekk fra. Derfor velger Derrida å betrakte dette som et vilkår for filosofien. Filosofien kan ikke annet enn å tenke i begreper. Det som er avgjørende, er for det første bevisstheten om at den alltid er fanget av sin egen metafysiske terminologi, for det andre, at den besitter en vilje til å komme utover denne ved å konfrontere tanken med det som er fremmed for den. Det vil dels si dens egne paradokser (som Derrida er en mester i blottlegge), men også det som ligger utenfor språket, den ikke-språklige erfaringen i møtet med det vi ikke uten videre begriper, kunsten, men også, vår neste, de mennesker vi står overfor, som vi av og til tror vi forstår. Nesten, eller den andre, har slik en viktig plass i dekonstruksjonens etikk, noe som fikk et konkret uttrykk i Derridas engasjement for Frankrikes illegale eller såkalt «papirløse» innvandrere.
Født i 1930 i El-Biar i Algerie kom den unge jøden Jackie Derrida (han forfransket senere døpenavnet) til Frankrike i årene etter andre verdenskrig. Immigrantbakgrunnen og ballasten fra det jødiske miljøet forlot ham aldri, men ble etter hvert tydelig som viktige elementer i hans filosofi. Den jødiske mystikken og skriftlærdheten fremstod på et relativt tidlig tidspunkt som en viktig inspirasjonskilde, og Emanuel Levinas’ moralfilosofi ble en av dekonstruksjonens viktigste samtalepartnere. I tråd med en grunntanke hos Levinas står respekten for det fremmede, den som kommer utenfra, sentralt i Derridas etikk. Dette er knyttet til et av de mest springende punktene i dekonstruksjonens innsikter, nemlig de nesten uoverstigelige vanskelighetene forbundet med intensjonen om å ville møte noe fremmed og ukjent på dets egne premisser. Prøver man å oversette det fremmede til egne termer er man allerede i ferd med å underkjenne dets egenart, man utøver rett og slett en subtil form for vold. Fordi vi i den grad er fange av våre egne kategorier og kulturelle referanserammer, er bevisstheten om dette av etisk betydning. Derav følger også kravet om en holdning preget av åpenhet og velvillighet overfor det som er forskjellig og uforståelig i det som er fremmed og annerledes.
Hos Derrida kom derfor begrepene «gjest» og «gjestfrihet» til å spille en fundamental rolle i etikken. At han understreker at tanken og språket kommer til kort når det skal ta det fremmede inn over seg, betyr ikke at han avviste den europeiske åndstradisjonen. Snarere var han av den mening at det sentralt i arven fra den opplysningstiden står en lydhørhet overfor det ukjente. Den utmerkes av en unik vilje til i møtet med den andre, den som ikke er som oss, å sette seg selv og sine forestillinger på spill. Denne grunnholdningen fikk den følge at Derrida på åtti- og nittitallet i økende grad gav uttrykk for politiske holdninger. Han markerte seg med et glødende politisk engasjement for illegale immigranter, for minoriteter og for dialogen mellom jøder og arabere. Endelig gjorde han seg også markert som en talsmann for et nytt og annet Europa, et Europa som nettopp i kraft av tradisjonen fra opplysningstiden har et potensial til å være en demokratisk motkraft til et stadig økende USA-hegemoni.
Selv om Derrida ikke var noen polemiker ble han involvert i en rekke intellektuelle feider både i og utenfor Frankrike. Dekonstruksjonen ble av en rekke humanistiske miljøer oppfattet som en form for sofisteri, en undergravende form for fornuftsskepsis, til og med som et angrep på selve fundamentet for den europeiske opplysningstradisjonen. Kontroversene mellom dekonstruksjonens forkjempere og den tyske kritiske filosofien, kanskje i første rekke representert ved Jürgen Habermas, dominerte mye av den intellektuelle debatten på åttitallet. Like fullt nådde striden om Derrida kanskje sitt toppunkt i forbindelse med et initiativ for å utnevne ham til æresdoktor ved Cambridge i 1992. Framlegget utløste en storm av protester, helt eksepsjonelt ble det krevd at forslaget måtte opp til votering. Med 336 mot 204 stemmer ble det vedtatt. Striden med Habermas ble imidlertid etter hvert bilagt, og de siste årene har det blitt lagt stor vekt på å påvise affinitetene mellom Derridas dekonstruksjon og den kritiske teorien, i første rekke Theodor Adornos negative dialektikk (vi har i begge tilfeller å gjøre med en begrepskritisk tradisjon med klare røtter i henholdsvis fenomenologi og jødisk religiøs tenkning). Den ellevte september 2001 kunne derfor Derrida motta den prestisjetunge Adorno-prisen i Frankfurt med den tyske filosofens bifall. De skjebnetunge begivenhetene omkring prisutdelingen skulle også føre til et boksamarbeid mellom de to, Philosophy in a Time of Terror.
Hva nytt fra Paris? Slik lød det ofte for den generasjonen av norske akademikere som på sytti- og åttitallet fulgte utviklingen i fransk teori. Enhver bok ble imøtesett med stor spenning, posisjonene var i rivende utvikling, og en fikk følelsen av å være tett på et arbeid som var i ferd med å tegne et kart over samtiden som gav svaret på de mest presserende problem. Med Derridas bortgang har ikke spørsmålet lenger samme mening. Som han selv uttrykte det i en gravtale over en kollega: et hvert dødsfall er slutten på verden. I tråd med en av innsiktene til den filosofiske arven Derrida forvaltet, forsvinner med hver og en av oss, den verden hver enkelt er bærer av. De overlevende står fattigere tilbake. Men om ikke Derrida lenger kan regnes blant de overlevende, så vil til gjengjeld hans arbeid og tekster leve videre.
© LMD Norden
Noen av Jacques Derridas mest kjente bøker (alle finnes i engelsk oversettelse):
De la Grammatologie («Om grammatologien»), 1967.
L’écriture et la difference («Skriften og forskjellen»), 1967.
La Dissémination («Spredningen»), 1972.
Marges de la philosophie («Filosofiens marger»), 1972.
La Vérité en peinture («Sannheten i maleriet»), 1978.
La Carte postale. De Socrate à Freud et au-delà («Postkortet. Fra Sokrates til Freud og videre»), 1980.
Psyché: Inventions de l’autre («Psyche: Oppfinnelser av den andre»), 1987
Mémoires d’aveugle. L’autoportrait et autres ruines («En blinds erindringer. Selvportrettet og andre ruiner»), 1990.
De l’hospitalité («Om gjestfriheten»), 1997.
På norsk finnes:
Marx’ spøkelser, Pax forlag, Oslo, 1996.
Lovens makt: autoritetens mystiske grunnlag, Spartacus forlag, Oslo, 2002
.Adjø til Emmanuel Levinas, Cappelens Upopulære skrifter, Oslo, 2002.
Under utgivelse:
Sannheten i maleriet, Pax forlag, Oslo 2004 (november).
Dekonstruksjon, Spartacus forlag, Oslo 2005 (februar).
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
