Hvem er redd for storebror?

Boston, sentrum for avansert forskning på videoovervåking, har plutselig gjort helomvending i sin overvåkingspolitikk. Logan flyplass (som 10 av de 17 11. september-terroristene tok av fra) har nylig stanset et forsøksprosjekt som gikk ut på identifisering via kameraovervåking: De 40 frivillige deltakerne i forsøket ble gjenkjent i bare 60 prosent av tilfellene. Kort tid før bestemte politimyndighetene i Tampa i Florida seg for å skrinlegge et lignende forsøk.

Etter en lang rekke feil (arrestasjon av uskyldige, reelle voldshandlinger som ikke er blitt oppdaget, allerede «arkiverte» ansikter er ikke blitt gjenkjent), har også andre systemer blitt lagt på is de siste årene. Som en talsmann fra en amerikansk organisasjon for sivile rettigheter sier: «Hele konseptet kan være feilaktig. Ansiktsidentifikasjon kan bli det 21. århundrets løgndetektor, en innretning som er viden kjent for sin manglende troverdighet, selv om dens ivrigste forsvarere i flere tiår har erklært at den en dag kommer til å fungere.»
I praksis er det slik at parametrene for å skille ut et ansikt – de øverste linjene av øyeeplet, områdene rundt kinnbena, munnviker, plassering av nese og øyne –ikke er fikserte kriterier. Særtrekkene er for mange, og de endrer seg med alder og ansiktsuttrykk. De kan også bevisst endres. Disse hindringene for en akseptabel gjenkjennelsesrate er sannsynligvis umulige å overkomme, også ved bruk av frivillige prøvekaniner. Likevel, hundrevis av kommuner fortsetter å skaffe seg slike kostbare innretninger.
Den reelle gevinsten synes å ligge i frykten som trusselen om «oppsporing» skaper i befolkningen. Slik er det for eksempel med «Basel»-systemet som er blitt installert av israelske myndigheter ved en veisperring i Gaza. Dette systemet kombinerer to identifikasjonsteknologier som begge er usikre – håndgeometri og ansiktsgjenkjennelse – og kontrollerer ved hjelp av kamera og digitale kort de 30 000 palestinerne som hver dag passerer på vei til jobb. Jo flere potensielle mistenkte, jo mindre er sjansen for å kunne gjenkjenne et individ.
Disney World har brukt et fingerscanningssystem for å hindre at kunder låner sesongkortet sitt ut til andre. Systemet skal identifisere to fingre geometrisk. Denne teknologien er imidlertid enda mindre pålitelig enn scanning av hele hånden, og det er åpenbart at selskapet ønsker en avskrekkende og forebyggende effekt som ikke har noen sammenheng med de reelle resultatene av testene.
Dette er enda mer åpenbart i (de vanvittige) teoriene til den amerikanske nevrologen og FBI-yndlingen Larry Farwell. Han hevder at man i dag er i stand til å finne ut av en persons intensjoner gjennom å lese bildene fra en scanning av personens hjerneaktivitet (brain fingerprinting).
Det finnes riktignok velprøvde metoder, som fingeravtrykk. Men spesialistene er smertelig klar over – selv om de vokter seg vel for å si det høyt – at fingeravtrykk heller ikke er hundre prosent pålitelige. For å ta noen eksempler: eldre personer, visse asiatiske befolkningsgrupper og folk som driver med kroppsarbeid kan ikke alltid «arkiveres» korrekt gjennom fingeravtrykk. (…)