Kaotisk privatisering av krig

Noen måneder etter Saddam Husseins fall arbeidet nærmere 20 000 personer i Irak for private sikkerhetsselskaper. Forklaringen på dette fenomenet er de amerikanske styrkenes manglende evne til å opprettholde ro og orden, samt en økende etterspørsel etter internasjonale aktører og amerikanske investorers tilstedeværelse i Irak. I takt med den økende utryggheten har flere og flere av disse private militærselskapene (Private Military Companies – PMC) kunnet etablere seg i Irak. I dag huser landet offisielt mer enn 25 PMCer, for det meste amerikanske og britiske, listet opp av det amerikanske utenriksdepartementet i rapporten Security Companies Doing Business in Iraq fra mai 2004. Disse selskapene er kun den synlige, kommersielle overflaten av en verden som er temmelig mørklagt.

Siden den kalde krigens slutt har utskilling (outsourcing) utviklet seg raskt i den amerikanske hæren. Årsakene til dette er flere: Globalisering av militærindustrien, reduksjon av hærstyrker og krav om «rasjonalisering» av forsvarsbudsjettene. Utskilling er en avansert form for underleveranse, der betydelige beløp står på spill og der staten og den private industrien deler ansvar og risiko. Fenomenet innebærer fremfor alt bruk av styringsmetodene innen «new public management», som henger nøye sammen med nyliberalistisk privatiseringspolitikk.¹
Dette nye samarbeidet mellom offentlig og privat sektor er ment som en løsning på statens budsjettmessige begrensninger. Det skal frigjøre midler for å kunne modernisere hæren og å utvikle og anskaffe nye våpensystemer. I 2002 hevdet USAs forsvarsdepartement at det ville kunne spare mer enn elleve milliarder dollar mellom 1997 og 2005 takket være utskilling. Dette var fremfor alt et forsøk på å dekke til konsekvensene av omstruktureringen i forsvaret – det vil si kutt i statlige stillinger til fordel for privat sektor.
Da den amerikanske hæren i oktober 2002 meddelte at over 200 000 arbeidsplasser skulle «utskilles» i tredje fase av privatiseringen, møtte den sterk kritikk. Flere eksperter mener at denne radikale reformen ikke nødvendigvis vil føre til større effektivitet.² Robert Harnage, leder for fagforeningen American Federation of Government Employees (AFGE), understreket i januar 2003 at «kontraktørarbeidsstokken er nå fire ganger større enn antallet statsansatte». Ifølge Harnage handler utskilling ikke om å spare penger: «Det handler om å flytte penger til privat sektor. Det dreier seg ikke om å fjerne stillinger, men om å fraskrive seg ansvar».³
Når det gjelder utskilling av tjenester til militære styrker på oppdrag i utlandet, inngikk de vekslende amerikanske regjeringene i perioden 1994-2004 over 3000 kontrakter verdt over 300 milliarder dollar med ulike PMCer. Blant dem var selskapene DynCorp, Military Professional Ressources Inc. (MPRI) og Kellogg Brown and Root (KBR). Deres inntreden på dette markedet har ført til at et jevnt økende antall privatansatte arbeider side om side med de amerikanske hærstyrkene på slagmarken (spesielt innen logistikk, vedlikehold og ingeniørvåpen). Under den første Golfkrigen i 1991, var forholdet mellom privatansatte og soldater 1 per 100, mens det i 2003 var 10 per 100. I dag representerer de private aktørene den nest største okkupasjonsmakten i Irak, i og med at de tilsvarer omtrent 20 prosent av de amerikanske styrkene.

Til tross for Pentagons planer om å kutte 4,5 til 6 milliarder årlig på budsjettet, har innsparingene ikke vært som forventet. Den amerikanske revisjonsretten har vist at de reelle kostnadene knyttet til flere av kontraktene har vært flere millioner dollar høyere enn beregnet, og at det har foregått betydelig overfakturering av visse tjenester på gjenoppbyggingsmarkedet i Irak.⁴ Det multinasjonale selskapet Halliburton, som frem til 2000 ble styrt av USAs nåværende visepresident Richard Cheney, skaffet seg flere kontrakter i Irak til en samlet verdi av over en milliard dollar i 2003 – først og fremst via datterselskapet KBR. Selskapet har vært direkte innblandet i flere skandaler omkring utdelingen av disse kontraktene, hvor Bush-administrasjonens hemmelige overenskomster med multinasjonale selskaper innen USAs militærindustrielle kompleks har kommet for en dag.⁵
Utskillingen dreier seg imidlertid ikke bare om «budsjettrasjonalisering» og ideologi – den er et ledd i en helhetlig strategi. USA har på verdensbasis engasjert seg i en varig lavintensitetskrig mot «terrorismen», samtidig som de har forberedt sine væpnede styrker på store sammenstøt. De kan ikke risikere å svekke sitt globale lederskap ved å trekke seg helt ut av områder som har mindre strategisk betydning, og velger derfor å delegere visse oppgaver til eksterne aktører. Slik slipper de væpnede styrkene å gjennomføre oppdrag av minimal betydning for nasjonalsikkerheten.
En stadig viktigere del av denne strategien går ut på å bruke troppene slik at man maksimerer fleksibiliteten og evnen til rask reaksjon. Oppskriften er å redusere administrative kontrolletapper og byråkratiske prosedyrer. De private selskapene representerer også et alternativ til en utenrikspolitikk som kontrolleres av Kongressen når det gjelder «zero death»-målsetningen, bruk av bakkestyrker og gjennomføring av hemmelige aksjoner. De kan også muliggjøre operasjoner som strider mot de «offisielle» strategiske valgene. Samtidig som USAs regjering erklærte seg nøytral og deltok i fredsbevarende operasjoner i Bosnia gjennom IFOR-styrkene, lot den selskapet Military Professional Ressources Inc. (MPRI) legge til rette for våpenhandel – stikk i strid med FNs embargo – og trene opp hæren til den kroatisk-muslimske føderasjonen, som forberedte den store offensiven i Krajina i 1994.⁶
I forbindelse med militære samarbeidsavtaler mellom offentlig og privat sektor, trente amerikanske firmaer som Vinnell Corp., MPRI, Cubic og Logicon opp væpnede styrker i over 40 land på 90-tallet.⁷ Disse nettverkene er et perfekt verktøy for å spre amerikanske militære normer til Latin-Amerika, Afrika og Midtøsten, samt for etablering av ad hoc-allianser. I Afrika er PMCer ansvarlig for USAs militære logistikk og bruk av eksperter i forbindelse med hasteoperasjoner. De har for øvrig også utviklet strategier for erobring av nye markeder i Europa og i Sør.
PMCene spiller altså en avgjørende rolle i det amerikanske forsvarssystemet i dag, spesielt i forbindelse med militære ekspedisjoner i utlandet.⁸ Flere av disse selskapene har i flere år drevet omfattende lobbyvirksomhet for å fremstille seg selv som pålitelige samarbeidspartnere i administrering av fredsoperasjoner. Dette risikerer å gjøre grensene mellom utviklingshjelp, humanitær hjelp og militæroperasjoner enda mer uklare enn de er i dag.
Denne utviklingen skjer på bakgrunn av en omstruktureringsprosess i USAs forsvarsindustri, hvor flere fusjoner og oppkjøp har funnet sted de siste fem årene.⁹ Gjennom tjenesteytende virksomhet har multinasjonale selskaper kommet seg inn i en lukrativ sektor, hvor de fremmer ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) for å «dominere fremtidige slagmarker». I forbindelse med oppkjøpet av MPRI i 2000, uttalte Frank Lanza, lederen for L-3 Communications, følgende: «MPRI er et selskap i sterk vekst, med gode profittmarginer og konkurransefortrinn intet annet foretak som driver med opptrening av væpnede styrker kan vise til. Deres tjenester utfyller våre produkter. […] MPRI er også svært aktive på verdensarenaen, nå som endringer i det politiske klimaet har skapt økt etterspørsel etter visse typer tjenester. Disse samarbeidsprogrammene har for øvrig en tendens til å utvide seg og åpne nye muligheter for oss.»¹⁰ (…)